Portrettmesteren

Stillbilde fra filmen Peter Hujar’s Day (2025)

Stillbilde fra filmen Peter Hujar’s Day (2025)

Gjennom en enkel samtale skapes både et nært portrett av kunstneren Peter Hujars indre liv og et øyeblikksbilde av kunstscenen han tilhørte.

Film 
Ira Sachs 
Peter Hujar’s Day (2025) 
Vises på Bergen Internasjonale Filmfestival 15.-30.10 2025 

Hvorfor er historier om kunstnermiljøer et yndet tema for litteratur og film? Kanskje fordi de avslører kunstens sosiale vesen – hvordan ideer, kritikk og inspirasjon sirkulerer mellom mennesker før de blir til verk. Downtown-scenen i New York mellom 60- og 80-tallet har nettopp denne appellen, med kunstnere som beveget seg mellom Studio 54, CBGB og Warhols The Factory. Det var en scene der fattigdom og glamour eksisterte side om side, et New York i årene mellom økonomisk kollaps og gentrifisering – en by i forfall som paradoksalt nok skapte rom for radikal kreativitet.  

Fotografen og kunstneren Peter Hujar opererte i ytterkanten av denne scenen. Han poserte for Andy Warhols kompilasjonsvideo The Thirteen Most Beautiful Boys, var vitne til Stonewall-opptøyene og fotograferte vennekretsen sin, blant annet Susan Sontag, Fran Lebowitz, William S. Burroughs, John Waters og Divine. Disse intime portrettene dukket opp i New York Times og ulike tidsskrifter, men ble både vist som utstillinger og samlet i kunstnerbøker.  

Stillbilde fra filmen Peter Hujar’s Day (2025)

Stillbilde fra filmen Peter Hujar’s Day (2025)

Hujar forble en marginal figur i sin levetid, selv med sitt åpenbare talent og omfattende nettverk. Han døde av AIDS-relaterte komplikasjoner i 1987, bare 53 år gammel. På det tidspunktet var han kanskje bedre kjent som mentor og elsker til David Wojnarowicz, og som en tidlig innflytelse på Robert Mapplethorpe – begge kunstnere som oppnådde den anerkjennelsen Hujar aldri fikk. Men i de siste årene har verkene hans fått den oppmerksomheten de fortjener, gjennom opptak i store museumssamlinger og retrospektive utstillinger verden over. På galleriet Raven Row i London tidligere i år hang de svart-hvite fotografiene tett i tett – portretter av venner og bekjente som er rå og intime. Det er noe ved disse bildene som fremkaller kjærlighet og sorg samtidig, som om de to følelsene ikke kan skilles fra hverandre.  

Filmen basert på Linda Rosenkrantz bok 
Det er nettopp denne insisteringen på sårbarhet og ærlighet som gjør Ira Sachs sin nye film så fasinerende. Sachs, kjent for filmer som Passages (2023) og Love is Strange (2014), deler Hujars evne til å fremstille intime forbindelser med troverdighet. Peter Hujar’s Day (2025) er basert på Linda Rosenkrantz sin bok med samme navn – et prosjekt fra 1974 der hun ba kreative venner skrive ned absolutt alt de gjorde i løpet av én dag, for så å gjenfortelle dagen for henne på båndopptaker. Transkripsjonen av Hujars dag ble først publisert i bokform i 2021, og Sachs begynte arbeidet med filmen kort tid etter. 

Stillbilde fra filmen Peter Hujar’s Day (2025)

Stillbilde fra filmen Peter Hujar’s Day (2025)

Resultatet er en kammerspillaktig gjengivelse av samtalen mellom Hujar (Ben Wishaw) og Rosenkrantz (Rebecca Hall) filmet i en fiktiv versjon av sistnevntes leilighet på Upper East Side. På samme måte som Hujars fotografier insisterte på at de han fotograferte måtte avsløre seg selv, får Sachs denne enkle samtalen til å bli både et nært portrett av kunstnerens indre liv og et øyeblikksbilde av kunstscenen han tilhørte. Hujar beskriver hvordan dagen startet med en telefonsamtale med Susan Sontag, før han dro videre til Allen Ginsberg sin leilighet på Lower Manhattan for å fotografere ham for et portrettintervju med The New York Times.  

Stillheten mellom ordene 
Men det er ikke samtalen i seg selv som bærer filmen, men hvordan Sachs legger det visuelle språket tett opp til Hujars fotografiske metode. Kameraet dveler ved ansiktene til Wishaw og Hall på samme måte som Hujars portretter gjorde det – lenge nok til at stillheten mellom ordene blir like talende som ordene selv. Selv om filmen varer bare 76 minutter, strekker Sachs-samtalen ut over en hel dag. Vi møter de to vennene om morgenen og følger dem mens lyset gradvis skifter – fra det skarpe morgenlyset til kveldsmørket senker seg. 

En merkelig tidsopplevelse 
Filmer som drives av én lang samtale, som My Dinner with Andre (1981) av Louis Malle eller Linklaters Before-trilogi (1995–2013), er helt avhengige av at kjemien mellom skuespillerne får dialogen til å flyte naturlig. Ben Wishaw og Rebecca Hall mestrer dette fullstendig. Wishaw fanger Hujars blanding av sårbarhet og skarphet, mens Hall gir Rosenkrantz en nysgjerrig varme som får ham til å åpne seg. Sammen skaper de den merkelige tidsopplevelsen slike filmer kan gi; vi opplever samtalen i sanntid, men føler samtidig at timer har passert.  

Lysbruken er naturalistisk: Direkte sollys utendørs, mens innendørsscenene ofte reduseres til én enkelt lysstråle som treffer ansiktene. Sachs filmer i lange, ubrutte tagninger som lar samtalen puste og tiden bevege seg umerkelig videre. Det er en interessant kontrast som etter hvert åpenbarer seg mellom Hujar som forteller om gårsdagen full av møter og gjøremål, og dagen etter når vi vi ser ham i ro hos venninnen. Denne vekslingen mellom det hektiske og det stillestående gir et dobbelt portrett av kunstnerlivet – både utmattende sosialt og dypt ensomt.

    Stikkord