Kunsten å kritisere

BOK
Den andre kritikken, red. Halvor Haugen
Tekstbyrået, 2025
Omslagsbilde er George Herrimans Krazy Kat og Ignatz Mouse
Formgiver av boken: Eriksen/Brown

Den andre kritikken er en uvanlig, litt søt — og det mener jeg ikke nedlatende — bok om den «utvidede kritikken». Det er en bok som med egne ord handler om «anti-kritikk», «kritikk av kritikken» og, ikke minst, det dialogiske fundamentet for sjangeren. Antologien har en karisma som delvis skyldes «artbook»-innpakningen som gir den et uavhengig, indie-aktig preg. Men materien den befatter seg med er verdifull, velpresentert og velkuratert. 

På engelsk snakker man om «literary criticism» som løst omfatter alt fra akademisk litteraturforskning til essayistiske og mer journalistiske innganger til tekst- og litteraturkritikk. Det er dette mer ekspansive kritikkbegrepet som den aktuelle antologi-utgivelsen skriver seg inn i.

Kritikkhistorie er ellers et betimelig tema for diskusjon; det foreligger flere kritikkhistoriske prosjekter på tvers av humaniora. I lys av det som føles som den alltid nærværende kritikkapokalypsen og de endeløse endetidsprofetiene om kritikkens snarlige død — spådommer som faktisk kan forankres i alarmerende mediestatistikker — oppleves boken Den andre kritikken som et relevant og viktig bidrag.

Maskespillene
Boken omhandler kritikken som offentlighetsform. Om hvordan kritikken i offentlighetens tidlige fase blir selve rommet som denne spiller seg ut i. Haugens velskrevne og imponerende komprimerte introduksjon er ansporende. Den lykkes med å legge visse definerende premisser for innholdet — samtidig som den anerkjenner og stimulerer den åpenheten som disse tekstene fremfor alt er en hyllest til. I det hele tatt er dette en tight, nyttig og leken inngang til historiske, men ikke irrelevante, måter å tenke kritikk på. Haugen kunne med hell dratt veksel på teateret og teaterdiskursen her, som blir tidligmodernitetens de facto form for offentlighet, og ville vært en logisk flate å speile kritikken mot. Men en bok som dette har fordypning og monografisk kompleksitet som sitt oppdrag. Snarere kombinerer den et sveipende historisk blikk med kjente og mer obskure nedslag.

«Antikritikk»?
Dette er en antologi om kritikkformer og ikke kvalitetskritikk. Nøkkelordet er hva redaktøren kaller «antikritikk». Haugen introduserer interessante begreper som dette i forordet, men forordet  virker likevel noe kantete i formen. Antikritikk er vel ikke begrepsliggjort i samtidskritikken der f.eks. forfattere svarer kritikere som har vært harde i klypa. Et typisk tilfelle av medieselvmord – man kan aldri komme godt ut av en slik respons – som alle forfattere, med unntak av salige Dag Solstad som selvsagt fikk fortjent løyve til å gjøre som han ville, sterkt frarådes. Casus belli er naturligvis aldri slakten per se — tilsynelatende — men den manglende innsikten med hvilken den har blitt formulert. En slakt er alltid en «dårlig» eller «misforstått» lesning, mens rosende ordlag er «gode», «sterke», eller «intelligente» lesninger. Så klart.

Boken introduserer verdifulle og oversette skikkelser og debatter fra kritikkhistorien og nyanserer med dèt aktørene som merket opp større og mindre kritikklinjer i samtiden. Mange av bidragene er ikke fra kritikere i det hele tatt, som f.eks. James McNeil Whistler og Christian Krohg. Men vi presenteres også for Margrethe Vullum, antageligvis Norges første profesjonelle kvinnelige kunstkritiker, som ble dratt inn i de kokende kunstdebattene i 1880-årene. Maskespillet drar seg til når vi møter forfatteren «Sofia Ramm», som også er en karakterene i Camilla Colletts Amtmandens døtre. Ramm springer så å si ut av sidene for å kritisere omtalen av bokens første del av kritikeren «S.N.» i Christiania-Posten. Ramms tilsvar, eller hva altså Haugen kaller antikritikk, til bokens kritikere blir et tidlig eksempel på medie- og sjangeroverskridende diskurs. En slags tidlig variant av måten de fiktive karakterene fra tv-serie-suksessen SKAM på NRK fikk egne SoMe-kontoer som grep inn i titternes virkelige liv. 

Dette er en leken form for intellektuelt gjøgleri som ville fremstå uredelig og uakseptabelt i dag. Eller både ja og nei; antologien aksentuerer spillet med identitet og stemme som blir typisk allerede for 1700-tallets tidsskriftkultur og vittighetsmedier. Utdragene fra Jørgen Riis og Andreas Lundhof i henholdsvis Den danske Spectator og Den danske Spectators philosophiske Spectator foregriper nærmest—bare på en intelligent måte – den digitale anonymiseringskulturen på 2000-tallet. Hva vi kunne kalle «sjangerperformativitet» var i det hele tatt påtagelig i den tidlige modernitetens offentlighetslogikk. Man leker med ennå formbare og uferdige formater og produserer autoritative bidrag til disse i samme gest som man undergraver dem. 

Et (s)kjønnspørsmål
Det er ikke alltid utdragene oppleves som like effektfulle eller utvidende, all den tid de kan lukke seg mer om egne debatter enn å lyse utover sin egen tematikk. Iblant er de i overkant korte til å kaste nytt lys over den overgripende tematikken—som nettopp også derfor blir hengende i et noe tynt snøre. Kunstkritikk og litteraturkritikk glir inn i hverandre og vi befinner oss, som nevnt, i et slags utvidet kritikkbegrep. Andre ganger kunne man nok begrenset utdragene, som i tilfellet med debatten rundt Margrethe Vullum. De, dann og vann, løsere forbindelsene til kjernetematikken unnskylder dog redaktøren seg for i forkant gjennom forordet. Men utvalgene er friske, interessante og aldri uengasjerende.

Porøse sjangerbegreper og utvidende linjer
Ellers er den feministiske implikasjonen av dette utvalget også interessant. Den kjønnskodede motstanden som lå i meningsberettigelse er gjennomgående drøftet. Utover forfatter-karakteren Sofie Ramm viser Vernon Lees (pseudonym for den fransk-britiske forfatteren Violet Paget) tekster også hvor nært en slags kombinasjon av det skolastiske, sokratiske og romantiske har gitt form til en typisk 1800-talls-kritikk. Lees moralsk-estetiske pingpong-spill mellom karakterene Baldwin og Cyril er kunstfilosofi og kvinnekamp pakket inn i samme skjema. Rammen er romanens, og dermed ser vi hvor porøse, men også plastiske sjangerbegrepene var. Hør bare den vilt høystemte prosaen som fungerer som intermezzo mellom de diskuterende passasjene: «Fra det overskyede havet kom det en svak bris som sendte en skjelving gjennom oliventrærne ned mot ravinen; de buskede toppene forvandlet til sølvskimrende krusninger som brytende bølger. Og skjult i sypressenes tykke bladverk sang årets siste sikader dorskt i den sene kvelden.» 

Lees kritiserer et desinteressert kunstsyn, en fri avsondret autonomiestetikk slik den på 1900-tallet kom til å forfekte, som hun mener fremelsker og tilfredsstiller falske opphisselser, et innhold som ikke er annet enn form, et system av kunstige og løgnaktige forbindelser. Hun reproduserer også Gotthold Ephraim Lessings tanker i Laocoon (1766) og foregriper Clement Greenbergs videreutvikling av disse tankene i Towards a Newer Laocoon og Modernist Painting; «skulptur kan ikke gjøre det samme som maleri, maleri ikke det samme som musikk og musikk ikke det samme som poesi. Og når en kunstart vil bevege seg utenfor sin egen legitime sfære, gir den avkall på det kun den og ingen andre kan.» Her tegnes det opp interessante linjer som bidrar til å nyansere kritikkens stafettpinner.

Teksten i teksten
Til tross for noe av det historiske og med samtidens øyne utdaterte i disse hybridtekstene, leverer de lesning som kan fungere ekspansivt for egen kritikkpraksis og vil være det for kritiker-leseren spesielt. Det hersker noe forstokket og formelspråklig over kritikerprosaen på tvers av sjangrene – her kommer nok musikkritikken best ut – som ville ha godt av å eksponere seg for det uferdige, fragmentariske, og nesten uforutsigbare i disse tekstene. Og denne konsise, verdifulle antologien lykkes som et forsøk på nettopp å vise parasjanger- eller metasjanger-fasettene som kritikktradisjonen forvalter; teksten utenfor teksten, teksten rundt teksten, teksten bak teksten.