Intervju med Simen K. Nielsen Simen K. Nielsen går til Nasjonalmuseet

Simen K. Nielsens nye stilling ved Nasjonalmuseet medfører at han snart ikke lenger blir å finne i spaltene til Kunstavisen, etter å ha vært en av våre mest aktive og lojale skribenter helt fra Kunstavisens oppstart 2020. Kunstavisen ba om en prat om den nye stillingen og fremtidsutsiktene.

Gratulerer med ny jobb ved Nasjonalmuseet. Du har vært en høyt skattet skribent hos oss og det er ikke med lett hjerte at vi gir slipp på deg. Likefullt er vi nysgjerrige. 
Hvilke arbeidsoppgaver går du til ved museet?

Nå har jeg knapt nok fullført min første uke på Brynjulf Bulls plass 3, så alle oppgaver og alle prosjekter er ikke helt definerte eller avklarte enda, men som kurator for samling vil jeg som ordet antyder jobbe med samlingen i vid forstand og bidra til å kartlegge, dokumentere og oppdatere forskning og informasjonen knyttet til samlingen. Særlig skulpturkatalogen er noe jeg håper å få arbeidet mer inngående med. Utover dette vil jeg jobbe med ulike prosjekter som jeg foreløpig ikke kan uttale meg om og antageligvis en god del andre arbeidsoppgaver etter hvert som jeg blir mer fortrolig med institusjonen fra innsiden. Jeg gleder meg!

Du har erfaring både som poet, forfatter, akademiker og skribent i Kunstavisen. Hva tar du med deg fra din varierte bakgrunn inn i den nye jobben?

Jeg spøkte med en kollega at jeg gjerne kunne bruke den første uken på å skrive litt ekfraser over den permanente samlingen, i.e. fungere som en slags huspoet. Men fra spøk til alvor vil arbeidet mitt med kunsthistorie på forskningsplan, på kritisk- og skribentmessig plan forhåpentligvis kunne komplementere den eksisterende kompetansen på i bredden og i mer spesialiserte sammenhenger. Selv om jeg har en faglig spiss inn mot 15- og 1600-tallet interesserer jeg meg for og har skrevet om kunst på 18-, 19- og 2000-tallet, så her håper jeg at generalistsiden min kan komme til nytte. Poeten i meg er nok hakket mer krevende å få aktivert i denne nye rollen, men jeg får kanskje la det være med et håp om at poesien, på en eller en annen måte, i en eller annen form, kan blø inn i kuraterings- og samlingsarbeidet; om ikke annet enn et slags blikk på tingene.

Hva har det betydd for deg å være med å bidra inn i Kunstavisen gjennom årene?

Å få lov til å være med å sjøsette et kunsttidsskrift, sågar et som jeg mener det er stort behov for i sjiktet mellom de smaleste nisjemediene og riksjournalistikken, har vært et privilegium. Kunstnerne, menneskene, aktørene, og institusjonene man møter i kritikkvirksomheten har også gjort dette arbeidet ekstra givende naturligvis. Men Kunstavisen har blitt et sted hvor jeg har kunne utvikle meg som skrivende, utforske kritikksjangeren, samt å teste og presse eget språk.

Å ikke skulle fortsette med dette på samme måte i 2026 – i hvert fall for nærmere fremtid – føles vemodig. Men Kunstavisen kommer ikke til å ha en mer svoren leser enn meg!