Ny kunst til den norske ambassaden i Tokyo
Ambassadeanlegget, som er tegnet av den japanske arkitekten Junzo Yoshimura (1908-1997), ble ferdigstilt i 1977. Foto: © Satoshi Nagare / KORO
Tre fremragende norske kunstnere har laget nye, stedsspesifikke verk for ambassaden i Tokyo. Kunstavisen fikk en innføring i kunstprosjektet av en av de to KORO-kuratorene, Endre Aalrust.
I år er 120-årsjubileum for opprettelsen av diplomatiske forbindelser mellom Japan og Norge. I sammenheng med 2025-markeringen har Matias Faldbakken, Camilla Løw og Sveinung Rudjord Unneland blitt invitert til å lage stedsspesifikke verker for ambassadeanlegget, tegnet av den japanske arkitekten Junzo Yoshimura (1908-1997) og ferdigstilt i 1977. Den 12. november ble prosjektet presentert med en høytidelig markering ved ambassaden med representanter fra Utenriksdepartementet (UD), KORO og Statsbygg.
Ambassaden i Tokyo er kjent for å forene østlige og vestlige formimpulser. På den ene side utviser bygget modernistisk konsiperte volumer preget av geometrisk linjeføring og modulgrep – rene, flate former. På den annen mer tradisjonelt og lokalt forankrede ideer, inspirert av japanske hager og tempelarkitektur.
I forbindelse med oppussingen av bygget er de tre kunstnere blitt utfordret til å gå i dialog med den eksisterende arkitekturen og de omkringliggende forutsetningene. Dette var utgangspunktet til kuratorene for prosjektet, Endre Aalrust og Ole Martin Lund Bø. Løw, Faldbakken og Unneland har løst oppgaven på svært ulike vis; de to sistnevnte har tatt utgangspunkt i resepsjonsområdet, mens Løw har produsert et utendørsverk tilknyttet residensens inngangsparti. Men felles for alle verkene er eksponering mot ansatte og besøkende.
Camilla Løw: Komorebi, 2025. Foto: © Satoshi Nagare / KORO
Skulptør og installasjonskunstner Camilla Løw assosieres ofte med et renskåret, minimalistisk formuttrykk, og kvalitetene til arbeidene kan sende tankene til konstruktivisme og industriell estetikk. Samtidig er bruken av glass og andre materialer ofte lett, tynnskåret – selv konstellasjoner og gruppeverk, som hun ofte har organisert utstillingene etter. Verket hennes for ambassaden, Komorebi, står til ute til høyre for entreen og er utført i oksidert rustfritt stål og med farget, munnblåst antikkglass. Den demonstrerer gjenkjennelige Løwske geometrier og materialiteter. Navnet viser til det japanske ordet for lys filtrert gjennom bladverk og den dynamiske dialogen mellom lys og skygge som oppstår i prosessen. Verket er produsert i Norge og satt sammen av Løw selv i Japan. Det har en art inderlig industrialitet typisk for kunstneren; det kan sende tankene til et rudimentert, stilisert tre-motiv, filtrert gjennom Bauhaus og russisk modernisme. Men det har også noe av glassmaleriets dekorative virkning. Det teknologiske uttrykket smelter sammen med koblingene til noe organisk og lokalt, som responderer på omgivelsene, skiftninger i lyset.
Matias Faldbakken: Tokyo Escalation, 2025. Foto: © Satoshi Nagare / KORO
Matias Faldbakken har laget et relieff med utgangspunkt i japanske keramiske fliser. Verket Tokyo Escalation har hentet inspirasjon fra de formale egenskapene til trapperom og oppganger. Det nesten ni meter lange relieff høyt oppe på veggen veksler mellom glatte og matte overflater og spiller på en type fliser som ofte smykker ut offentlig plasser i Japan. Tittelen spiller på de språklige spenningene og referansene ikke bare til trapper, men også til de diplomatisk ladede termene eskalering og de-eskalering, opptrapping og nedgang. I Tokyo Escalation er verksfokuset kretset inn mot det oppadstrebende, det stigende.
Sveinung Rudjord Unneland: H I, 2025 og Interiør, 2025. Foto: © Satoshi Nagare / KORO
Sveinung Unnelands bidrag tar plass i samme rom og utgjøres av to verk. Det abstrakte akrylmaleriet H I, som er et slags tetraptyk eller kvadriptyk, altså fire lerreter, men her satt sammen til ett, samt Interiør, et tekstilarbeid i jacquardvev ull på åtte individuelle puter montert på en integrert benk i resepsjonen. Putenes motiver er hentet fra fotografier som utforsker de oversette delene av et maleri – marginene, sidene, kantene på kunstverket. Det norske veveriet KRIVI Vev har produsert tekstilene, som er designet i samarbeid med tekstildesigner Jon Pettersen.
Kuratoren om prosjektet innenfra
Endre Aalrust var, sammen med Ole Martin Lund Bø, kurator for prosjektet i Tokyo, og var godt skodd for oppgaven med å arbeide i en kontekst hvor det norske og japanske møttes.
– Fortell om utgangspunktet for dette prosjektet – hva var forutsetningene og premissene for oppdraget? På hvilke måter ble det japanske og det stedsspesifikke en samtalepartner i arbeidet?
«I forbindelse med en omfattende renovering av den norske ambassaden i Tokyo ble det avsatt visse midler til ny kunst. Ole Martin Lund Bø og jeg søkte KORO om oppdraget som kuratorer for prosjektet allerede i 2021. I tillegg til å være nære venner og kunstkolleger siden vi første gang møttes på akademiet i Bergen, har vi jobbet sammen som kunstkonsulenter på en rekke forskjellige prosjekter. Oppdraget i Japan var litt ekstra stas. I egenskap av å være gift med en UD-ansatt kjenner Ole Martin godt til ambassade livet fra henholdsvis Helsinki og Havana. Jeg har i 15 år vært mye i Japan, både som fascinert turist og i forbindelse med opptak til egne filmer.»
I forprosjektet ble det viktig for kuratorduoen å både fasilitere for fremtidige kunstprosjekter, hvor blant annet resepsjonen ble identifisert som et sentralt område, derfor ble «viktig for oss å få tonet ned noen av arkitektens først foreslåtte designelementer og få endret gulvet fra å være i svart blank stein til en mer nøytral gråmelert norsk Fauskemarmor», sier Aalrust. I tillegg ble den eksisterende kunsten et utgangspunkt for dialog: «Vi begynte tidlig å se på hva slags kunst som allerede var der. Den eksisterende samlingen på ambassaden synes å være et resultat av ganske forskjellige kuratoriske strategier. Enkelte arbeider forholder seg til spesifikt norske motiver som granskog, nordlys og Holmenkollen. Andre har direkte referanser til Japan i enten teknikk eller innhold, deriblant tre veldig fine og store tekstile arbeider av Trine Mauritz Eriksen laget i ullfilt med en japansk innfargingsteknikk. Vi lette etter muligheter til å forholde oss til dette japansk-norske på en annen og litt mindre bokstavelig måte. Det var først etter befaring på byggeplassen i Tokyo mars 2024 at vi formulerte vårt kuratoriske ‘grep’, som jo også ble ganske konkret, nemlig å ta som utgangspunkt bygget og dets åpenbare kvaliteter.»
Form følger funksjon
Å finne kunstnere ble for Aalrust og Lund Bø en oppgave som krevde en syntese av nasjonale, estetiske og sogar sosiale variabler – kunstnere som kunne balansere trygghet i eget formspråk med en plastisk og dynamisk inngang til eksisterende arkitektoniske forutsetninger og funksjonelle rammer.
– Hvordan var prosessen rundt valg av kunstnere til oppdraget? Hvordan endte dere opp med disse tre og hvilke kvaliteter så dere etter i aktuelle kunstnerskap?
«På grunn av oppdragets art og forholdsvis knapp tid arrangerte vi i dette prosjektet ingen åpen utlysning. Vi lette etter kunstnere med tilknytning til Norge som vi forestilte oss ville utvikle prosjekter som kunne utfordre eller respondere både på den komplekse arkitekturen, men óg forholde seg til ambassadens forskjellige funksjoner. Ambassaden må kunne huse høytidelig møter på ministernivå og samtidig tjene som en omsorgsfull nødhavn for norske turister som kan har drukket seg fra pass og penger.
Vi endte opp med å invitere tre kunstnere til å lage forslag til nye stedsspesifikke verk. Sveinung Rudjord Unneland, Camilla Løw og Matias Faldbakken, veldig ulike kunstnere som likevel har til felles at de på ulikt vis benytter noen av elementene i Yoshimuras modernistiske vokabular - moduler, rutenett, fliser og enkle geometriske former.»
– Hvordan jobbet dere med kunstnerne selv i den kreative prosessen og hvordan var den kuratoriske dialogen og samarbeidsformen mellom deg og kollega Ole Martin Lund Bø?
«Det første vi gjorde var jo å finne ut om kunstnerne har tid og lyst til å delta. Deretter informere om prosjektet, litt om UD og KOROs forventninger og etterhvert oversende alle relevante dokumenter og tegninger og sette dem i kontakt med byggherre, arkitekt og entreprenør. Etter at kunstnerne hadde presentert sine første forslag ble det noen få runder med små endringer og tilpasninger. På grunn av praktiske utfordringer som geografisk avstand, språk og ikke minst jordskjelvsikring ble de ganske tidlig i prosessen nødt til å tegne ut detaljerte versjoner av verkene. Vi endte jo opp med å velge proffe kunstnere med mye erfaring, så vår oppgave i deler av produksjonsfasen ble redusert til å være et slags sentralbord og passe på at kommunikasjonen mellom de forskjellige involverte fløt greit. Nå, etter åpningen av ambassaden, er det arbeidet med en publikasjon om kunsten på ambassaden som gjenstår. Boka som blir designet av Jens Johan Tandberg vil bestå av noen arkitekturfoto, verksbilder og noen lengre intervjuer med hver av kunstnerne skrevet av Stian Gabrielsen.»
