Det beste fra Asia på Frieze Seoul
Gangnam, Seoul: Sammen med messen KIAF, som har holdt på siden 2002, er Frieze Seoul del av en massiv koreansk satsing på kunst. Foto: sangheeut, Frieze Seoul 2025. Photo by WeCap Studio. Courtesy of Frieze
Seoul tar sikte på å bli Asias go-to destinasjon for kunst. Focus Asia-seksjonen under årets Frieze Seoul bød på minnearbeid, teknologisk sensibilitet og en god dose humor.
Focus Asia
Ti soloutstillinger
Deltagende gallerier: Baik Art (Los Angeles, Seoul, Jakarta), CON_ (Tokyo), drawingRoom (Seoul), Kana Kawanishi Gallery (Tokyo), kohesi Initiatives (Yogyakarta), Linseed (Shanghai), Parcel (Tokyo), Gallery Planet (Seoul), PTT Space (Taipei), sangheeut)
Frieze, Seoul
03.09–06.09
Få måter å vise kunst på tilrettelegger dårligere for kunstopplevelser enn messer. På Frieze Seoul konkurrerer 120 gallerier fra hele verden om oppmerksomheten til samlere, bransjefolk, presse og besøkende.
Siden 2022 har Seoul vært Friezes fjerde arrangørby, i tillegg til London, Los Angeles og New York.
Tempoet er komisk høyt. Folk tar bilder av malerier de ikke engang stopper ett eneste sekund foran.
Seksjonen Focus Asia forsøker å vise hva Seoul kan by på som Asiatisk kunsthub. I år deltok ti gallerier åpnet i 2012 eller senere, alle med hver sin soloutstilling. I løpet av en helg var det hele over.
Årets tema var media, teknologi, hukommelse og arkivering.
Å bruke kunsten som utløp for behovet for en kulturell hukommelse, fremstår viktigere i Seoul, Korea og Øst-Asia enn i Norge. Ikke bare er samfunnet konstant i endring helt konkret – dette er ultradynamiske, hypermoderne områder av verden hvor byene er så store, og vokser så hurtig i tempo at de er ugjenkjennelige etter bare kort tid. Men også politisk har det vært dype endringer, fra kolonitiden, andre verdenskrig og til i dag.
De siste årene har man sett mange duse, ute-av-fokus malerier med ironisk tilsnitt. Disse kan ses som en reaksjon mot kameraets stadig kaldere, høyoppløselige hyper-realistiske måte å fange virkeligheten på. Kunstner: Liang Fu. Linseed, Frieze Seoul 2025. Photo by WeCap Studio. Courtesy of Frieze.
Paris-baserte Liang Fus utstilling for Shanghai-galleriet Linseed hadde sin hovedtyngde i malerier som kombinerer hav og stjernehimmel. Det duse og utviskede ga en litt åndelig, uhåndgripelig kvalitet. Men det føltes hakket for trendy. Det unge maleriet mister mye av appellen når man føler at man har sett det før.
Taiki Yokote fylte hele Con_ sin tilmålte plass med kinetiske skulpturer: Plastposer lå på gulvet, med noe tilsynelatende levende inne i seg. En del steinrøyser var plassert rundt omkring, hvor den øverste steinen roterte rundt og rundt mens den svevde i luften. Kunstnerkollektivet Side Core bidro tematiserte japansk beredskap og katastrofehåndtering, med et sterkt absurdkomisk fokus på trafikklys og -skilt gjennom film og skulptur.
Katastrofen var også tilstede hos Eugene Jung som for det Seoul-baserte galleriet Sangheeut hadde laget en stillasbasert kaotisk struktur med et sterkt scifi- og postapokalyptisk preg. Samtidig viste Jung en regenerativ og sirkulær sensibilitet ved at materialene var hentet fra en tidligere vist installasjon.
Selv om minner og historisk følsomhet dannet bakteppet for flere av utstillingene, var det også en god dose lekenhet. Her med Taiki Yokote. CON_, Frieze Seoul 2025. Photo by WeCap Studio. Courtesy of Frieze.
Noe var litt både-og. Hidei Anzes fotoserie Framing for Kana Kanawanishi Gallery (Tokyo), så ut som ordinær geometrisk abstraksjon, men viste seg å være fotografier av innsiden av bokser brettet av fargerikt papir. Disse mestret å formidle innsikten om at å fotografere ikke er en teknisk øvelse, men heller en øvelse i utvelgelse og utelatelse. Samtidig hadde de en sterk estetisk appell. Fotoserien med Iphone-bilder traff ikke like godt. Selv ikke i lys av heftet hvert eneste bilde kom med, med kamerainnstillingene og fakta, ned til nøyaktig sekund bildet ble tatt, sammen med nyhetsoverskrifter fra akkurat da – et nikk til konseptualisten On Kawaras datomalerier.
Noe ga meg absolutt ingenting. Seoungwon Yang (Gallery Planet, Seoul) sin skog av krokete søyler som avbildet vannoverflater var kanskje Insta-vennlig, men lite mer. Mirim Chu (Baik Art; Los Angeles, Seoul, Jakarta) sine datachip-lignende verk i krom pirret interessen, men ganske raskt kom hele greia i veien for verkene.
Men et sted gikk liksom alt opp. Sun Goo Ims (drawingROOM, Seoul) verk var både lette og tunge, morsomme og full av dybde. Det som først så ut som løsrevne betongplater fra et bolighus, viste seg å være komprimert papir, plassert delvis vinklet mot hverandre slik at de skapte et arkitektonisk rom.
Den lagvise kvaliteten i Sun Goo Im sammenpressede papirene peker mot gjentakelsen, og hvordan den er helt sentralt for minnet. Hvordan å huske er å hente noe fram fra bevisstheten igjen og igjen. drawingRoom, Frieze Seoul 2025. Photo by WeCap Studio. Courtesy of Frieze.
På platene var motiver hentet fra kunstnerens egne personlige barndomsminner og familiehistorier. I en morsom scene trøster to barn en voksen som bokstavelig talt sliter med å nøste opp en veldig lang tråd. Umiddelbart et bilde som åpner for mange tolkninger, men i det korte øyeblikket man hadde til rådighet avslørte at det pekte mot to helt konkrete ting: bestemorens strikketøy og farens alt for lange hodetelefonledning.
Sun Goo Im fikk en honourable mention under utdelingen av Focus Asia Stand Price.
På sikt er Sør-Koreas ambisjon å gjøre kunsten til en like naturlig del av myndighetenes soft power-program, som K-Pop og koreansk film/TV er i dag.
Den statlige organisasjonen KAMS (Korea Arts Management Service) har som uttalt målsetning å gjøre Seoul til Asias go-to destinasjon for kunst. I takt med at en by som Hong Kong blir stadig mer kinesisk, og allerede er mindre internasjonal enn for bare 10 og 20 år siden, er det en ambisjon som ikke er helt urealistisk. Focus Asia og Friezes tilstedeværelse viser at man allerede er godt på vei.
