Samler all norsk videokunst

Bilde på forside: Stillbilde. Lene Berg, Kopfkino, 2012. 

Etter først å ha eksistert som en uavhengig stiftelse i ti år, fungerer Videokunstarkivet nå, fem år etter at Nasjonalmuseet tok over det administrative ansvaret og den videre administrasjonen, veldig godt.

– Arkivet blir stadig bedre og fyldigere, slår videokunstarkivar Håvard Oppøyen fast. 

Arkivet sprang ut av Kulturrådet-rapporten «Å bevare det flyktige», som i 2007 slo alarm rundt behovet for å arkivere videokunst for fremtiden. Fra og med 2011 begynte Videokunstarkivet som et pilotprosjekt utviklet av PNEK (Produksjonsnettverk for elektronisk kunst), og fra 2015 ble prosjektet videreført, før det fra 1. januar 2021 ble knyttet til Nasjonalmuseet.

Oppøyen forteller at Videokunstarkivets mål er en bredest mulig dekning av det norske kunstfeltet, og beskriver arkivet som ikke bare veldig bra for kunstnere og filmskapere som ønsker å bevare kunsten på en trygg måte for fremtiden, men også en stadig mer dekkende audiovisuell katalog til bruk for kuratorer, forskere, kunsthistorikere og andre i kunstfeltet.

– Det skal ikke være et dødt arkiv, men følge med i tiden, samtidig som det kartlegger bakover i tid, sier Oppøyen.

Over 7000 verk
Arkivet består per januar 2026 av over 7000 registrerte verk og over 4000 videofiler registrert på over 1800 forskjellige kunstnernavn. Man finner verk fra 50 år tilbake i tid frem til i dag. Pionerer som Marianne Heske, Kjartan Slettemark og Jeremy Welsh er representert side om side med dagsaktuelle og mindre kjente kunstnernavn.

For at arkivet skal fortsette å vokse, er Videokunstarkivet behjelpelig med å assistere kunstnere som vil laste opp verkene sine i arkivet.

– Mange har det på to do-lista, men så går det litt i glemmeboken, fordi de er travelt opptatt med kreative prosesser. Men vi er her for kunstneres del, sier Oppøyen.

Med kuratortilgang er også arkivet til stor hjelp i research-øyemed.

I portalen kan man søke på kunstnere, verk, institusjoner og utstillinger, eller bruke fritekstfunksjonen til å søke på det arkivansvarlig Håvard Oppøyen beskriver som «bare alt». Kunstavisens journalist søker på hjembyen sin Trondheim, og kommer over en musikkvideo forfatter Erlend Loe regisserte i løpet av det halvannet året han studerte ved Kunstakademiet i Trondheim på begynnelsen av 90-tallet, før han kom inn på Den Danske Filmskole.

Ikke åpent for publikum 
Portalen er ikke åpen for publikum. Rettighetene til kunstverkene tilhører den enkelte kunstner, og kan ikke vises fritt.

– Det er ikke ment å være en distribusjonsplattform. Når noen kontakter meg og ønsker en konkret bruk, for eksempel til en utstilling, så henviser jeg til den enkelte kunstner om å gjøre en avtale på dette, sier Oppøyen.

– Et eksempel fra i høst var et galleri i Ankara, Tyrkia, som ønsket å vise en serie med norsk videokunst i et samarbeid med den norske ambassaden. De fikk tilgang til å søke og se i arkivet, og deretter kontaktet de kunstnere for å høre om de ville være med. Dette førte til at noen ti-talls kunstnere ble forespurt.

Ett avslag på fem år
Tilhører man kunstfeltet, får man i utgangspunktet tilgang. Har man tilknytning til et fagmiljø, et museum, galleri eller institusjon, så er det nok. Oppøyen har bare gitt ett avslag på fem år. 

– Én gang måtte jeg si «sorry, jeg kan ikke gi deg tilgang bare fordi du er kunstinteressert», forteller Oppøyen. 

Men det finnes et smutthull: Gjennom en PC på Nasjonalmuseets bibliotek kan likevel besøkende få tilgang til å søke i arkivet.

Var bekymret for Nasjonalmuseets påvirkning
I forkant av at administrasjonsansvaret for arkivet ble overført til Nasjonalmuseet i januar 2021, var daværende prosjektleder Per Platou bekymret for arkivets åpne karakter. For der Nasjonalmuseets tilnærming til samling er preget av utvalg og kuratering, var det hele tiden meningen at alt skulle få plass hos Videokunstarkivet.

Fem år senere sier Platou følgende til Kunstavisen om bekymringene: 

– Slik situasjonen i verden er i dag, er jeg fornøyd med at det ble som det ble.

Platou peker på at små stiftelser i dag går en utrygg framtid i møte, mens Nasjonalmuseet er en stødig nasjonal institusjon, som ikke forsvinner med det første. 

Og dessuten:

– Noen av forbeholdene mine ble løst ved at det er lagt til arkiv- og biblioteksavdelingen, slik at det er adskilt fra Nasjonalmuseets virke, sier Platou.

Platou mener Oppøyen gjør en solid jobb med å videreføre Videokunstarkivets basisfunksjon, men skulle gjerne ønsket seg større kunsthistorisk kontekstualisering. 

– Ideelt sett hadde man ikke bare sett på enkeltverkene, men også sammenhengen de inngår i, tiden de kom ut av og kunstnerskapene, mener Platou.

Han viser til Marit Paasche, forskningsansvarlig ved Videokunstarkivet på Platous tid, sin bok Lives and Videotapes: The Inconsistent History of Norwegian Video Art (2014).

– Videokunsten kom fra varierte og spredte bakgrunner – ikke en bestemt skole eller en bestemt tradisjon. Det aspektet er litt borte, sier Platou.

Også et annet aspekt mener Platou at han fikk rett i:

– Jeg var veldig opptatt at det skulle lages en server med åpen kildekode, ikke tilknyttet de store amerikanske datanettverkene. Men slik ble det ikke, av ressurshensyn. Å bygge et sånt nettverk var dyrt, omfattende og alltid med en mulighet for at det skjer feil. Men det er noe jeg synes folk er for lite opptatt av – det gjelder oss alle. Vi tror vi har lagret alt «i skyen», men den skyen kan når som helst forsvinne som dugg for solen, sier han.

Men tross alt:

– I bunn og grunn er jeg fornøyd. 

Kunne endt på Henie Onstad Kunstsenter
Før arkivet endte på Nasjonalmuseet, ble det også diskutert en mulig plassering på Henie Onstad Kunstsenter. Arkivar Oppøyen forteller at målet uansett var å fortsette som under Platous periode.

– Vi ligger under Nasjonalmuseet, men er et eget arkiv, og er ikke tilknyttet samlingen. Arkivet skal leve sitt eget liv uten kuratering og uten styring. Det skal være et fritt tilbud til kunstnere som ønsker å bruke det til å lagre filer og registrere verk.