Sett og hørt, 4. Avlukkenes kunsthistorie

Med lette vegger kledd i et hvitt, blomstrete stoff, har Kier Cooke Sandvik (f. 1987) og Kaare Ruud (f. 1993) laget et enda mindre galleri inni Galleri 69 på Grünerløkka i Oslo, i utstillingen Good resident. Der inne viser de to kunstnerne tegninger, mange klokker, skosåler, en skulptur bygget av asjetter og flere tablåer av middagsbord og kafeer i miniatyr. Det beskjedne rommet skaper et lite teater. Man trer inn i en egen verden, noe som skjerper oppmerksomheten om hva kunstnerne vil vise. Spesielt skjerpende er det dukkehuset Sandvik og Ruud har stilt kliss inntil en vegg, og som krever at publikum går ned på knærne og vrir hodet inn bak huset, for å se hva som foregår.

Jeg mener det fantes mange flere slike utstillinger for en kanskje fem-syv år siden, der kunstnerne lagde små avlukker og improviserte hjem i galleriene. For eksempel kunne man i Apichaya Wanthiangs utstilling Evil spirits only travel in straight lines, på UKS i 2018 gå opp en rampe og gjennom en trang gang for å komme frem til en glødende liten vulkan. Mens Eirik Sæther lagde et forfallent spøkelseshus med tak, vegger og gulv av kryssfinér, samt tre-fire heslige dukker og et videoarbeid i utstillingen Family Friendly, på Kunstnernes Hus i 2017. I begge utstillingene var det hjemlige og intime koblet til mer angstfremkallende elementer: vulkanutbrudd, levende dukker.

Finnes det en avlukkenes kunsthistorie? I norsk sammenheng har vi to åpenbare eksempeler: Søppelmannen (Mannen som aldri kastet noe) (1988-1995) av Ilya Kabakov, og Per Inge Bjørlos Indre rom V (1990), som begge vises på Nasjonalmuseet. Der rommet til Kabakov åpner seg mot en verden av kasserte objekter, lukker Bjørlo de besøkende inne i en klaustrofobisk stemning. Avlukkene slekter på raritetskabinettet, som i sin tid var private, fyrstelige samlinger av kunst og sjeldne gjenstander, og som er forløperne til dagens museer.

I et skeivt perspektiv har de trange rommene en erotisk kvalitet. På utstillingen Hvert øyeblikk teller - Følelser av aids som Henie Onstad viste i 2022, kunne man for eksempel gå inn i en installasjon som etterlignet pissoaret og homoseksuell cruising-kultur. De siste årene har slike avlukker gjenoppstått i form av relasjonelle kunstverk, såkalte «safe-spaces», der det ikke er så mange kunstobjekter og erotikk, som samtalegrupper, puter og pledd, og ganske strikse regler for hvordan en skal snakke med og behandle andre rundt seg.

Safe-spacene er kanskje på vei ut. Selv foretrekker jeg raritetskabinettene á la Good resident. Jeg liker det teatrale aspektet. Utstillingen er som et hus i huset, der man kan komme på besøk, snoke rundt og kikke på alle de små tingene, på bilder, skriblerier, på hva slags pynt, møbler, servise og hemmeligheter den innbilte husverten liksom omgir seg med. Å la sin indre kikker få et slikt fritt utløp er tilfredsstillende og en tanke beskjemmende.