Punkete eleganse
Alice Slyngstad, detalj av Flare Demure, 2025. Foto: Erik Mowinckel
Den lille gruppeustillingen Trait d’union–Hyphen på Podium i Oslo er uten store diskursive vyer. Her står det ingen store politiske temaer på agendaen, men små objekter som spiller på det vakre og groteske.
Oslo
Podium
Trait d’union-Hyphen
Romane Claus, Eugene Sundelius von Rosen, Alice Slyngstad, Theo Ghiglia og Max Ockborn.
Utstillingen står til 6. april
Det er en sjarmerende gruppeutstilling Hedda Grevle Ottesen har kuratert på galleriet Podium i Hausmanns gate i Oslo. Trait d’union–Hyphen har ingen tydelig diskursiv agenda. Kunstnerne Eugene Sundelius von Rosen, Max Ockborn, Alice Slyngstad, Romane Claus og Theo Ghiglia kommer fra henholdsvis Sverige, Norge, Nederland og Frankrike. Alle er født rundt 1990, og ser ut til å dele en forkjærlighet for det unnselige og punkete. Utstillingen består av en rekke små, elegante objekter, der det sirlige og beherskede spilles ut mot et mer grotesk, giftig innhold.
Spesielt tilfredsstillende er de mange miniatyrobjektene Romane Claus stiller ut. Serien Le Cabinet des Minéraux Cristallisés (2022–2023) består blant annet av bittesmå medisinskap og sprøyter, utformet i en stil som kan minne om såkalt «steampunk». Claus har i tillegg laget en serie mikroskopiske nøkkelknipper og to modeller av søte, men deformerte dyr: en sau med fem bein og en kalv med to hoder. Bak de delikate objektene lurer altså noe forskrudd og grotesk.
Oversiktsbilde. På veggene henger Theo Ghiglias malerier med plast og skum, untitled (Egg 1) og untitled (Egg 2), 2025. Objektene på pidestallen er laget av Romane Claus: Five legged lamb, 2023 og Two headed calf, 2020.
I samme rom vises Theo Ghiglias kvadratiske «malerier» av ekspanderende fugeskum, plast og skumgummi. Materialene tyter ut av rammene – plasten svulmer, sprekker og vrenger seg, og lager vakre vekslinger mellom ulike teksturer: glatt, porøst og ruglete. Fargene spenner fra gusje- og spygrønt til strågult, rødt og lyseblått. Plastmaleriene har et både giftig og vakkert utseende. Særlig delikat er en glatt, fredelig rosa kant øverst i høyre hjørne av Untitled (boot) (2025), som skaper en kontrast til bildets ellers eksploderende uttrykk.
Alice Slyngstad spiller også på en spenning mellom det giftige og vakre, i sine to lydskulpturer Flare Demure (2025). De består av stålrør bøyd i organisk, bølgende linjer som store liljer. Liljene er utsmykket med fine blomsterklokker støpt i Epoxy, og skulpturene svever elegant og varsomt over gulvet. Klokkene fungerer som små lamper og høyttalere. De lyser opp og avspiller en mørk, syngende dialog skulpturene imellom. Liljer er giftige blomster, og deler av den vakre sangen handler om samtidens datingkultur, der ulike sjekkeapper reduserer kjærlighet og mulige elskere til forbruksvarer.
Løs i snippen
Ellers viser Eugene Sundelius von Rosen to strektegninger, blant annet en kvinne med et stort Medusa-aktig hår. Podium har dessuten oppdaget et nytt rom i lokalene sine, hvor Max Ockborn viser en punkete lavbudsjettsfilm, Den som bröt sig ut ur speglen (2024). Filmen varer i 55 minutter, og selv om jeg ikke fikk sett hele, rakk jeg å verdsette filmens store variasjoner mellom innspillingssteder, gode kameravinkler og foto, ensemblet av amatørskuespillere og de forseggjorte animasjonene.
Trait d’union–Hyphen består av fine objekter man kan fortape seg i. At kunsten både er uslepen, litt gørrete i uttrykket og samtidig jålete, elegant, tiltaler meg. Jeg innbiller meg at det for bare noen få år siden fantes mange flere slike gruppeutstillinger på byens mindre gallerier og visningssteder. Men at denne trenden har blitt erstattet av mer diskursivt orienterte utstillinger og striglede solopresentasjoner. I motsetning er Trait d’union–Hyphen mindre selvhøytidelig, og forfriskende løs i snippen.
Oversiktsbilde. På veggene henger de små objektene laget av Romane Claus. Til venstre ses Alice Slyngstads Flare Demure og skulpturen Lewd Vagrancy av Theo Ghiglia til høyre.
