Stor tegnekunst, konvensjonell presentasjon

OSLO
Tegnerforbundet
Tegnerforbundets utvalgte 2024
Gruppeutstilling: Lars Fiske, Zarina Saidova, Kaia Linnea Dahle Nyhus, Bjarte Agdestein, Endre Skandfer, Ronald Kabíček, Lene Ask, Per Dybvig, Kjersti Synneva Moen, John Arne Sæterøy, Fredrik Skavlan, Øyvind Torseter, Esben Slaatrem Titland.
Utstillingen står til 23. mars

Tegnerforbundets utvalgte har blitt en årlig tradisjon, etter at den første gang ble arrangert i 2017. Som de foregående syv utgavene er den store styrken ved årets utstilling at den gir en bred innføring i det som rører seg innenfor tegning, det være seg tegneserier, bildebøker for barn og voksne, karikatur og illustrasjonsarbeid. Utstillingen teller tolv utgivelser laget av elleve kunstnere, som alle er plukket ut av en kompetent fagjury. På veggene henger utvalgte bilder, mens de aktuelle bøkene er tilgjengelig for videre studier. Noen av kunstnerne stiller sågar ut skissebøker og modeller.

Mye god tegning
Av mine favoritter er Zarina Saidovas (f. 1992) utsmykning av galleriets vinduer. Hun har tegnet en veldig fin rød hest i trav, et hjerte, gress, blomster og små dyr. Utrykket er stilisert, med snirklete elementer á la art-nouveau. Inne i utstillingen er Saidova representert med boken God natt Gaza. Boken inneholder palestinske eventyr samlet fra en flyktningleir i Jordan – et permanent bosted for 40 000 mennesker. Saidova har selv bodd store deler av livet i Norge, men er nå utvist fra landet i minst to år etter en opprivende saksbehandling. Ved å la Saidova utsmykke vinduet stiller galleriet seg tydelig på hennes side, og viser et politisk engasjement som det er godt å heie på.

I tillegg vil jeg trekke frem boka til Lene Ask (f. 1974), som handler om den lite kjente motstandskvinnen Astrid Løken. Tegningene i Å slåss med varsomme hender (No Comprendo Press) har et malerisk uttrykk med lette, klare vannfarger, mye blått og luft på arkene. I tillegg til å drive motstandsarbeid forsket Løken på bier, og innimellom stemningsladde bilder av soldater og bombefly, har Ask flettet inn vakre landskap og blomsterenger, samt mer vitenskapelig studier av insekter og blomster. Det mangler ikke på bøker og kulturuttrykk om andre verdenskrig, men Lene Ask tilfører denne sjangeren likevel noe nytt når hun portretterer Løkken som en slags økologisk krigshelt. Hun forsvarer ikke bare nasjonen, men insektene og floraen, ofre for krigen vi vanligvis ikke hører om.

Per Dybvig (f. 1964) har to bøker på årets utstilling. Én for barn, De står i kø (Aschehoug), og én for voksne, Forskjellige folk (Flamme). Boka er den i utstillingen med størst kunstneriske ambisjoner. Den er i mindre grad fortellende eller illustrerende, men viser mennesker og dyr i et særegent, absurd univers, med rare rom og perspektiver. Figurene er karikerte og deformerte og har ofte livstrøtte, desillusjonerte uttrykk. Dybvig er en svært dyktig kolorist, og bildene leder blant annet tankene mot tysk ekspresjonisme. Når det gjelder De står i kø, synes jeg den i for stor grad lener seg på ansikter og grimaser for å fortelle bokens historie. Kanskje er det et sjangerkrav i barneboklitteraturen, å lime nusselige fjes på alt fra dyr til objekter, men de gangene Dybvig gir mer plass til natur og planter får tegningene i De står i kø mye større kraft.

Same procedure as every year
At det er mye god tegning på utstillingen, er ikke så overraskende. Jeg stusser mer over hvor lik utstillingen er de tidligere utgavene. Flere av kunstnerne har deltatt før. Siden 2017 er selve monteringen av bøker og tegninger så og si uforandret. I et eget rom vises, som tidligere, fine videointervjuer der kunstnerne snakker varmt om arbeidet og diskuterer fordeler og ulemper med analoge og digitale hjelpemidler. Problemet er at videoene er så like hverandre og intervjuer fra tidligere utstillinger. Det snakkes om «blyantens magiske møte med papiret» og andre fraser jeg opplever som vel romantiske. Videointervjuene preges av en nostalgisk stemning som jeg mener hefter ved utstillingen, den lengter liksom etter den analoge tegnekunsten, før den ble «forurenset» av ny teknologi.

Tegnerforbundets utvalgte er uansett en karismatisk utstilling som, slik det står skrevet i pressemeldingen, gir et innblikk i de visuelle fortellingene som har preget året, med originale verk, skisser og digitale kunstverk som har blitt skapt til disse utgivelsene. Ingen tvil om at det utgis mange gode bildebøker i Norge – både for voksne og barn. Utstillingen ville likevel hatt godt av å utfordre sin egen presentasjonsform, spesielt er det nostalgiske sporet modent for utskiftning.