En smak av Warburg

BOK
Aby Warburg, Ti skrifter
Oversatt av Øystein Skar
Pax forlag, 2024
Design: Exil design

De siste årene har den tyske kunsthistorikeren Aby Warburg fått en renessanse. Seminarer og utstillinger har turnert i kunstverdenen, og det pumpes stadig ut nye akademiske biografier og tekstsamlinger. Warburg omtales både som en grunnlegger av disiplinen kunsthistorie, og som en utfordrer av fagets konvensjoner. Likevel har han knapt vært oversatt til norsk, inntil Pax forlag i høst utga en samling relativt korte tekster, kalt Ti skrifter.

En vektig arv
Selv kom Warburg fra en velstående bankfamilie, som etter hvert etablerte seg i USA. Han hadde store ressurser til å reise, studere og samle på bøker. I tillegg til forskningen etterlot han seg en vektig arv i form av et bibliotek og instituttet for Kulturvitenskap som han opprettet i hjembyen Hamburg, og som før andre verdenskrig flyttet til London, der det i dag lever videre som The Warburg Institute.

I dag er det kanskje særlig Warburgs ideer om gjensidig kulturell utveksling, det som i den aktuelle bokas etterord omtales som en «bivalent modell», som finner gjenklang. Blant annet besøkte han Pueblo-folket i Nord-Amerika, og det hører med til historien at Warburg selv har gitt et betydelig bidrag til studier av urfolkskulturer. Nær alle tekstene i Pax’ utgivelse dreier seg likevel om den tidlige renessansen i Italia, der Warburg anstrenger seg for å vise hvordan bilder og forestillinger ikke bare strømmet fra Firenze og ut i periferien, men også motsatt vei. 

Utfordret kunsthistoriefagets antakelser
En annen årsak til Warburgs popularitet er hans tverrfaglige tilnærming til kunsthistorieforskningen og hans ønske om en utjevning av forskjellene mellom kunstneriske medier. Han fordypet seg i arkivmateriale, brev, manuskripter, fotografier, skjønnlitteratur, frimerker, små kobberstikk, i tillegg til store malerier. Blant annet studerte han håndbøker i astrologi av arabiske forfattere, for å påvise hvordan antikkens gudeverden hadde overlevd middelalderen, men utenfor Europa, og i form av troen på stjernenes innvirkning på menneskenes liv. Den italienske renessansen kunne altså ikke tenkes uten de arabiske tekstene. Slik utvidet Warburg kunsthistoriens forskningsobjekter, og utfordret fagets antakelser om hva som var den vestlige kulturens sentrum.

Men hvor er forordet?
For alle med appetitt på kunsthistorie og spesielt italiensk tidligrenessanse, er Pax’ oversettelse av Warburg en liten begivenhet. Spørsmålet er om Ti skrifter er en god introduksjon til forfatterskapet. Som de andre bøkene i Pax’ Artes-serie, utgis denne i et hendig lommeformat. Alle de ti tekstene er relativt korte og overkommelige. Omslaget er tiltalende illustrert med en detalj fra en freske av Domenico Ghirlandaio (1488-1494). Men dette er også utgivelsens eneste bilde. Mon tro hvorfor? Jeg savner flere bilder og, ikke minst savner jeg en begrunnelse for valget av tekster.

Ikke informativ nok
Flere av tekstene er opprinnelig fremført som foredrag, uten at boka alltid opplyser om hvor foredraget ble holdt og hvem som var publikum. Flere steder henviser Warburg til illustrasjoner som han må ha vist tilhørerne, for eksempel vil han skrive: «i vår avbildning …», eller han snakker om «to scener [som her er] reprodusert.» I slike tilfeller blir det forvirrende å vite hvilken avbildning Warburg beskriver: det faktiske kunstverket eller illustrasjonen? En fotnote ville vært oppklarende.

Boka skjemmes dessuten av små og store skrivefeil. Espen Hauglid har påpekt sammenblandinger av navn på byer og kunstnere i sin anmeldelse i Morgenbladet (22.11.24). Slike unøyaktigheter bidrar ikke til å letne den allerede krevende lesningen, for Warburg skriver snirklete, og veldig innforstått. For å henge med er det nødvendig med god oversikt over italiensk renessanse. Selv allierte jeg meg med en reisehåndbok til Firenze. Et kort forord, noen noter og litt grundigere etterarbeid ville løftet utgivelsen.

Kunsthistorisk sus
Bokas etterord er imidlertid spennende, skrevet av Tim Anstey, professor i arkitektur ved Arkitekturhøgskolen i Oslo. Anstey beskriver Warburgs ambisjoner om å formidle kunsthistorien romlig, i form av utstillinger. I tillegg forklarer han noen av Warburgs viktigste ideer. Det går bare litt raskt og jeg kunne ønske meg en mer stringent diskusjon av samtlige tekster. Viktigere er det at Anstey skaper historisk sus over forfatterskapet. Han plasserer Warburg midt i tidens fremtidsoptimisme, der jernbane, luftskip, fart og bevegelse var i rivende utvikling.

Særdeles inspirerende sted å være
For i all hovedsak er det fortryllende å være i Warburgs verden, liksom midt i kunsthistorien. Warburgs tro på menneskenes evner til å lære og forstå hverandre, hans ambisjoner og standhaftighet på kunsthistoriens vegne, er særdeles inspirerende. Med sin svimlende hukommelse fremstår han som en Sherlock Holmes, som leder oss fra små, obskure tekster og objekter, til forklaringer av historiens mest fantastiske kunstverk. Skal man trenge dypere ned i forfatterskapet er det selvsagt nødvendig å supplere lesningen med mer omfangsrike utgivelser, men det er alltid en gave å kunne lese vanskelige tekster på sitt eget morsmål.