Kunstteoretisk jazzing

BOK
Romantiske essays
Stian Grøgaard
512 sider
Forlaget Oktober
Redigert og med forord av Matias Faldbakken
Forfatterportrett: Bernt Andreas Grøgaard
Bokomslag: Egil Haraldsen og Ellen Lindeberg, Exil Design

I nesten tretti år var professor Stian Grøgaard ansvarlig for utdannelsen i kunstteori på Kunstakademiet i Oslo. Boken Romantiske essays gir et innblikk i hva som opptok ham. De 16 essayene diskuterer blues, populærkultur og konseptkunst, og hva som er kunstnerisk kvalitet. 

Det er et passende omslagsbilde Forlaget Oktober har valgt til den posthume utgivelsen av Stian Grøgaards (1956-2021) tekstsamling Romantiske essays. Grøgaard var utdannet maler. Fra 1993 var han lærer i kunstteori på Kunstakademiet i Oslo, senere ble han professor og underviste helt frem til 2021. På det sort-hvite fotografiet ser vi en yngre versjon av forfatteren, i strikkejakke og stripete skjorte. Et par innrammede malerier er så vidt synlige i bakgrunnen. Det bøyde hodet og nedslåtte blikket forteller om dyp konsentrasjon, og om en ung mann som er oppslukt i studiene av forgangne tekster og kunstverk.

Romantiske essays består av 16 tekster som diskuterer blues, amerikansk populærkultur, konseptkunst og estetikk, og mannlige kunstnere og forfattere som Bob Dylan, Edvard Munch, Paul Cézanne og filosofen Immanuel Kant. Åpningsteksten, en lyrisk-filosofisk utlegning om sjel, rakk Grøgaard å gjøre seg ferdig med, mens bokens siste tekst, om arvesynd, ikke er helt ferdigstilt. Ellers er alle de andre tekstene tidligere publisert. Tekstsamlingen er redigert av Matias Faldbakken. Han har i tillegg skrevet forordet, som gir et vitnesbyrd om kameratens tidlige bortgang, om hans treffende kommentarer, kantete skrivestil og store kunnskaper om kunst.

Jeg savner imidlertid noen hint om hvilke diskusjoner Grøgaards tekster en gang deltok i. «Det uærlige minnet i Det syke barnet» (2013), er et utdrag fra Grøgaards doktoravhandling, Munch: Et utsatt liv (2013). Teksten beskriver hvordan Munch med ti års mellomrom bearbeidet Det syke barnet, og Grøgaard gjør seg noen spennende betraktninger. Han hevder bildet ikke bare viser den traumatiske scenen, tapet av søsteren. Maleriets ubestemmelige stofflige overflate, sporene etter Munchs gjentatte bearbeidelse av bildet, markerer dessuten en selvbiografisk «vending fra minnet til den som minnes», skriver Grøgaard. Samtidig er han en tilbakeholden, nesten gjerrig skribent. Teksten argumenterer åpenbart mot tidligere kunsthistorisk forskning, men uten at denne refereres til.

I katalogteksten «Smithson inkubert», publisert i forbindelse med en utstilling på Museet for samtidskunst i Oslo i 1999, skorter det ikke på referanser. Tekstens kjappe rytme og jazzing med kunstteoretiske begreper har et muntert overskudd. På den annen side krever den anmassende stilen en type masochistisk leser, som villig gir seg i kast med å dechiffrere strømmen av innviklede setninger og anekdotiske utlegninger. Bare i løpet av det første avsnittet skriver Grøgaard om Robert Smithson: «Sikkert er at han vil ha spesifikt forstått som noe annet enn Donald Judds spesifikke og genreuavhengige objekter, like sikkert at han med spesifikt mener det motsatte av konseptuelt, og det samme som materialet når formen ikke er et kubisk a priori.» 

«Kvalitet under reformbyråkratiet» (2015) er langt tydeligere formulert. Teksten er en syrlig og svært tilfredsstillende kritikk av kunstinstitusjoner som lar seg styre som en hvilken som helst bedrift, som ansetter ledere uten fagkompetanse og som innfører krav om inkludering og relevans på bekostning av faglig kvalitet. I denne verdenen blir begivenhetene omkring kunsten viktigere enn det som stilles ut, og «tilbake sitter det noen som lurer på hva som hendte, når stadig mer legges til rette for at det ikke skal hende noe som helst.», avslutter Grøgaard. Teksten er preget av en viss avmektighet, det er tydelig at professoren har kjent effektene av denne omorganiseringen på kroppen. Den føyer seg inn i en rekke av kritiske utspill Grøgaard forfattet utover 2000-tallet, mot sammenslåingen av Nasjonalmuseet, og mot forholdene på hans egen arbeidsplass, Kunsthøgskolen i Oslo. 

Kritikken mot Kunsthøgskolen toppet seg i et intervju i Klassekampen i 2020 (12.8.20), der Grøgaard hevdet at skolens ledelse, og enkelte studenter, ofret kunstnerisk utøvelse til fordel for utenom-kunstneriske hensyn. Men i etterkant, og fra utsiden, kan det økte trykket på undervisning i kunstteori, som Grøgaard selv var en representant for, ligne et skritt på veien mot akademisering og den utvanningen av kunstutdannelsens egenart som professoren uroet seg for. Likeledes kan museenes nye publikumsfrieri fortone seg som en motreaksjon på den kronglete teorisjargongen som katalogteksten om Smithson er et eksempel på. Kunstverdenens store appetitt på teori oppstod omtrent samtidig som omorganiseringen av de offentlige kunstinstitusjonene på 1990-tallet. Grøgaards bok gir anledning til å reflektere over relasjonen mellom disse utviklingstrekkene, og hvordan de er viklet sammen.