Maskespill

Utstillingen Twill og sateng, på galleriet til Landsforeningen Norske Malere i Oslo (LNM), er laget av USIKKERKUNSTJENTE og kjennes som en lek med gjemsel. Pseudonymet USIKKERKUNSTJENTE skaper en slags kløe etter å vite hvem denne kunstjenta er, og dette koketteriet er noe arbeidene i utstillingen også spiller på. De viser seg som en lek med referanser, fordoblinger og speilinger, mystiske mønstre og geometriske former, som et rollespill der kunstneren ifører seg iøyenfallende masker for å skjule seg selv.

Pseudonym og samarbeidsprosjekt
Bak pseudonymet skjuler de to kunstnerne Alexandra Jegerstedt (f. 1986) og Iben Isabell Krogsgaard (f. 1993) seg. Begge har studert ved Kunstakademiet i Trondheim, og senere i Bergen, og de har samarbeidet som USIKKERKUNSTJENTE siden 2018. Blant annet viste de utstillingen Egosentrium på Trondheim senter for samtidskunst i fjor vår. I tidsskriftet Artscene omtalte Linn Halvorsrød utstillingen som et spill besøkende kunne delta i, men spillet hadde hverken regler eller mål. Denne koketterende impulsen later til å være en signatur ved Usikkerkunstjente, som i tillegg har tatt med seg nye plastskulpturer og malerier til LNM.

Vill twill sateng består, lik alle maleriene i utstillingen, av et tekstil med intrikate mønstre laget i en digital vev, overmalt med olje og akryl. To halve rammer, i rødt og svart, avgrenser et gråfarget område og en sirkel midt i bildet. Her inne ses et slags flettverk av røtter, tekstbobler med ordet «Usikker» og et felt av horisontale striper med blomsterblader. Dette motivet speiler seg langs en horisontal linje. Omkring kvadratet er et kaotisk mønster malt i lyst grønt, svart og rosa. Mønsterets farger og tekstur ligner kamuflasje, som forenklinger av tett vegetasjon. Under står det skrevet «Twill og sateng» i raske, kursiverte bokstaver, som om maleriet var en reklame- eller filmplakat.

Et varemerke med en patentert estetikk
Maleriet annonserer USIKKERKUNSTJENTEs kunstnerskap som et varemerke med en patentert estetikk. Sirkelen, firkantene, de organiske mønstrene gjenfinner vi for eksempel i den store skulpturen Svanesmiens målskive, som er installert like ved. Skulpturen er en avlang konstruksjon med firkantede bokser og rør i stearinhvit plast, og kan ligne en bærestol. I hver ende strekker spisse plastarmer seg opp og frem, som et buskas av svanehalser. Mellom dem er en tallerkenformet stein gravert med en tynn sirkel i gull, som et ekko av sirkelen i maleriet.

Mens Vill twill sateng bruker virkemidler fra kommersiell design antyder skulpturen et ritual, den tilfører de geometriske formene i utstillingen en mystisk betydning. Andre bilder referer til kunsthistorien. I NATT I TOSOSAM imiterer linjer og firkanter Piet Mondrians luftige rutenett. Slik skaper USIKKERKUNSTJENTE lag på lag med betydninger. Bildene later til å være objekter i et større visuelt univers, liksom de inngår i en veletablert tradisjon og et kanonisert kunstnerskap. På en annen side er bildenes former og motiver kun gjentakelser av hverandre, av andre bilder, av former fra naturen og utstillingens tomme ritualer. Dermed fremstår arbeidene paradoksalt nok som noe helt egenartet og samtidig fullstendig generisk, lik bilder en kunstig intelligens kunne ha fabrikkert.

Slipper seg løs
Utstillingens maskerade av referanser, som tilslører USIKKERKUNSTJENTEs bilder og får kunstnerskapet til å fremstå som allerede anerkjent, blir i lengden noe kjølig og kalkulert. I det lille maleriet Tåkesyn er de geometriske formene imidlertid fraværende. Bildet referer ikke like åpenbart til kunsthistorie eller design. I bildet er det en varsom rytme mellom smale remser av malte og umalte mønstre, og mellom ulike teksturer som griper inn i og slynger seg om hverandre. Her og der er noen pastellfarger såvidt antydet, flimrende over lerretet. Maleriet viser frem noe flyktig og mer sårbart, som om kunstjenta for et øyeblikk har senket guarden, kvittet seg med usikkerheten og sluppet seg løs.