Om å grave ut det sanne fra det falske

OSLO
Ahmed Umar
Glowing Phalanges
Kunstnernes Hus
Står frem til 16. april 2023

Når Umars kunst omtales blir det gjerne gjort et stort poeng av at det er en tett dialog mellom kunst og liv: hans sudanesiske bakgrunn og homofili blir ofte trukket frem – gjerne også at det er potensielt dødelig å være skeiv i Sudan. Det er naturligvis god grunn til at dette blir nevnt, siden de fleste verkene hans kan betraktes som en type identitetsarbeid i kjølvannet av en slik fortid. Men denne historien er tilgjengelig andre steder gjennom enkle google-søk, så her skal jeg velge meg en annen inngang.

Utstillingen er svært stringent og består, leser jeg i pressematerialet, av 99 bønneperler. Med to unntak er bønneperlene montert på veggen i det ene overlysrommet på Kunstnerens hus – ikke rett på veggen, men holdt av 97 avstøpninger av kunstnerens hånd, i salen til høyre når du kommer opp trappa til utstillingen.

Troens kunstrom
«Verk» erstattes altså med troens rom, og allerede i denne terminologien slår Umar inn på et annet spor enn de fleste kunstnere. Slike perler er gjerne satt sammen i såkalte bedekranser, hvor man lar kulene gå mellom fingrene slik at man skal huske noe viktig ved sin tro. Det er riktignok ikke vanlige bønneperler vi møter her, men gjenstander som opprinnelig er turist-kitsch fra Asia og Afrika, som kunstneren selv har samlet og bearbeidet; ofte pusset ned for å finne en ny form-i-formen. Med noen unntak er det ikke lett å se hva disse gjenstandene opprinnelig har forestilt, men vi kan tenke oss det: som pressemeldingen sier, er det snakk om «generiske objekter»: ting som fremfører en eller annen klisje om et sted, et folk, en land, en kultur. Slike materialiserte floskler lages for å tjene penger, og tærer på reell skapertrang. Men disse tingene, og verdiene de uttrykte, er nå borte, tæret opp av en mer human og virkelighetssøkende impuls.

Bønnekransen, er en form vi finner i både islam, kristendom, hinduisme og buddhisme. Her er det imidlertid ikke islams ti søyler, bergprekenen eller vers fra bhagavadgita som skal memoreres og gjentas, men nødvendigheten av å finne former som gir gjenklang for våre innerste ønsker og behov i verden rundt oss. En slik bønn, om vi kan kalle den det, strekker seg langt utover disse gjenstandene, og berører noe essensielt og allmennmenneskelig: at det under overflaten finnes noe verdifullt selv om det umiddelbare inntrykket forteller en annen historie.

Verdimessig utgraving
Det er nærliggende å tenke at Umar bedriver en både håndverksmessig og verdimessig arkeologi her, for det handler om å finne en autentisk form i noe inautentisk. Dette er ikke formalt svermeri, tvert imot: det er lett å fortrenge eller snu seg vekk fra en falsk virkelighet, men Umar tar tyren ved hornene og jobber videre med tingene for å finne noe i dem. De er kanskje falske på overflaten, men pusser, skjærer eller skrubber vi oss nedover i dypet av tingen vil vi kunne hente ut noe annet: noe mer tvetydig, noe poetisk, noe vakkert. Men først og fremst en ytre form som ikke lenger er en klisje eller kan oppfattes som en materialisering av trangen til å tjene penger. Hva disse tingene betyr er uvisst, og jeg oppfatter dem mer som sinnbilder i en orientering mot noe ekte og sant enn verk med avkodbare betydningsinnhold. Prosessen – bønnen – er det viktige. Den individuelle betydningen er med andre ord underordnet verdien verkene fremfører: skjønnhet og kompleksitet som markører for en ytre form som samsvarer med et indre behov.

De to siste bønneperlene fortsetter å pusse på denne metoden, og justerer forbindelsen mellom rom og bønn, innadrettet handling og rituelt åsted. Den første av de to siste perlene finner vi i det lille rommet mellom de store salene: deler av et hvalskjelett hentet opp fra havbunnen på Smøla. Da jeg besøkte utstillingen strømmet det vårsol inn mellom knokkeldelene. Verket er bokstavelig talt oppløftende, for skjelettfragmentene svever, og skaper et slående bilde på hvordan det som befinner seg under overflaten, det som er gjemt bort på havbunner, eller polerte overflater, kan løfte oss fra de kreftene som trekker oss ned, som den katolske filosofen Simone Weil skriver vakkert om i boka Nåden og tyngden. Om vi orienterer oss mot bønnens rituelle forbindelseslinjer mellom det ytre og det indre, kunne dette rommet beskrives som et øyeblikk av nåde, for det åpner for luft, lek, letthet.

Vår egen bønn
Umars utstilling er noe av de vakreste jeg har sett på en stund, fordi den er krystallklar som idé, vakkert utført håndverksmessig, og fordi han leker seg med formater. Linken til bedekranser og bønn lokker de store salene inn i intime forestillingsrom, inn i det man har i lommen, og inn i bønneritualets kretsløp mellom stemme, kropp og rom. Bønnen er her rensket for ideologisk og maktsykt slagg og fremstår i sin reneste form; som en vilje til å lage en bro mellom de indre og det ytre rom gjennom former som er innstilt på noe som er sant og menneskelig.

Den siste bønneperlen består av hele overlyssalen til venstre når vi kommer opp mot utstillingen: vi hører lyden fra moskeen nær familiens hjem i Sudan, taket er dekket av et teppe med arabiske inskripsjoner jeg ikke kjenner betydningen av, og langs veggen ser vi igjen kunstnerens hånd; han holder i teppet, som om også dette er en utgravning. Men denne gangen er det ikke eget gravearbeid Umar er opptatt av, men snarere betrakterens evne til å grave i seg selv. Kanskje det er her vi skal jobbe med utstillingens bearbeidelser og finne formene vi har sett i oss selv? Rommet fremstår mer enn noe annet som et sakralt rom, som er mindre fylt med ting enn av oss selv.

Dette er et sted for vår egen bønn.