Breiale og sensuelle tidsbilder

Fra utstillingen Frihetens former på Munchmuseet. Foto: Munchmuseet.

 

Frihetens former, Munchmuseets framvisning av abstrakt ekspresjonisme, gir kjappe smakebiter på en kunst som var påståelig, patosfylt og traumatisert følsom.

OSLO
MUNCH - Munchmuseet
Frihetens former
Med 72 verk av 42 kunstnere, blant andre Sam Francis, Helen Frankenthaler, Lee Krasner, Joan Mitchell, Ernst Wilhelm Nay, Barnett Newman, Jackson Pollock, Georges Mathieu, Mark Rothko, Hedda Sterne, Asger Jorn, Jean Dubuffet og Clyfford Still.
Står til 21. mai

Størrelsen teller! Er det noe utstillingen av abstrakt ekspresjonisme og såkalt «art informel» på MUNCH - Munchmuseet viser oss, er det at større er bedre. Om det i seg selv er en kvalitet, kommer vel an på øynene som ser. Dessuten, og som med de fleste andre skråsikre påstander, finnes det også her unntak fra regelen.

Frihetens former er både omfattende og, i relativ forstand, sammenhengen tatt i betraktning, liten. Utstillingen teller 72 verk av 42 kunstnere, og må vel med det være den største framvisningen av abstrakt ekspresjonisme i Norge noensinne. Alle kanonene er med, og flere til – fra gallionsfigurene Jackson Pollock, Mark Rothko og Willem de Kooning til framstående kvinnelige malere som Joan Mitchell, Lee Krasner og Helen Frankenthaler, og ruvende europeere som Asger Jorn og Jean Dubuffet.

Fra utstillingen Frihetens former på Munchmuseet. Foto: Munchmuseet.

 

Propaganda
En slik utstilling vil nærmest få klassikerstatus allerede i det man leverer førsteutkastet til kunstnerlista. Frihetens former vil derfor neppe skuffe andre enn den som forventer seg mer. Og det er det jo lett å gjøre i møte med en kunst som så glupsk og bardust forsyner seg av maleriets remedier og virkemidler, og som i tillegg blir knyttet til storpolitikk, krigstraumer og CIA-infiltrasjon. Paradoksalt nok, siden mange av kunstnerne var overbeviste kommunister, ble kunsten de laget forbundet med amerikanske erkeverdier som frihet og individualitet. Amerikansk etterretningstjeneste bidro med finansiering til flere utstillinger av abstrakt ekspresjonisme som turnerte i Europa, som et ledd i propagandakrigen mot Sovjetunionens sosialistiske realisme.

Fra utstillingen Frihetens former på Munchmuseet. Foto: Munchmuseet.

 

Pompøs og innovativ
Det abstrakte maleriet i vestlig kunst nådde sin visuelle og åndelige apeks i 1940- og 1950-årene med de larger than life-store lerretene til kunstnere som Frankenthaler, Pollock, Franz Kline og Barnett Newman. Bildene var like pompøst uttrykksfulle som kunstnerne var innovative i sin bruk av virkemidler. Da Pollock midt på 1940-tallet første gang dekket gulvet i atelieret med lerreter i metervis, var det for å gi fargen og den maleriske gesten, eller strøket, handlingsrom og første rang. Han angrep lerretene med musikalsk sensibilitet og aggressivt armslag. Grepet med å dryppe og helle tyntflytende maling over liggende lerreter i en tett vev av komplekse og organiske mønstre, ligner en rytmisk dans. Det handlet ifølge ham selv om å «synliggjøre energi og bevegelse – å fryse minner i et fysisk rom».

«The art of serious men»
Frihetens former viser oss at «Jack the dripper» Pollock heller ikke var først med å legge merke til det maleriske potensialet i et velbrukt ateliergulv, og overføre de tilfeldige mønstrene der til et spontant uttrykk på lerretet. Visstnok skal franskmannen Georges Mathieu ha kommet Pollock i forkjøpet. Hans i sammenhengen beskjedne Flyktighet er mindre enn en meter i både lengde og høyde, men boltrer seg like bra i malingsdryppets sensuelle linjer og energiutladninger, som var de magnetiske buer og koronaløkker i solas atmosfære. Mathieu viser her at mindre av og til kunne være mer også for en abstrakt ekspresjonist.

Det legges opp til flere slike korreksjoner til den abstrakte ekspresjonismens heltesaga. Det første man ser idet man ankommer utstillingen er Hedda Sternes to størrelsesmessig like beskjedne og motivmessig lavmælte malerier spille med horisontale linjer i gråtoner. Sterne skulle bli best kjent som hun ene damen i det mest berømte gruppefotoet av de abstrakte ekspresjonistene, eller New York-skolen, The IrasciblesDe rasende», 1950) der 14 menn poserer alvorlig og Sterne er den eneste som forsiktig antyder et smil. Ifølge henne selv var hun «mer kjent for det fordømte fotografiet enn for 80 års arbeid», noe som nok også gjaldt for flere av bevegelsens kvinnelige bidragsytere. Det var ikke for ingenting at poeten Frank O’Hara omtalte New York-skolens kunst som «the art of serious men».

Fra utstillingen Frihetens former på Munchmuseet. Foto: Munchmuseet.

Knock out
De kvinnelige bidragsyterne har etter hvert fått den oppmerksomheten de fortjener, både her og i kunsthistorieskrivingen for øvrig. Lee Krasners ornamentale utfoldelser i en begrenset palett står fram som blant utstillingens sterkeste, det samme gjør naturligvis Helen Frankenthalers enorme fargeflatekomposisjoner. Og Joan Mitchell, på sitt beste den kanskje sterkeste av de kvinnelige abstrakte ekspresjonistene, skulle jeg gjerne sett mer av i Frihetens former – etter hva jeg kan forstå var hun blant dem som fikk en bredere presentasjon da utstillingen ble vist i den noe større versjonen på Museum Barberini i Potsdam i fjor.

Det er vel et hovedinntrykk at utstillingen har prioritert bredde framfor dybde. Da den abstrakte ekspresjonismen ble samlet i stort format i Londons Royal Academy i 2017 valgte man motsatt, 30 kunstnere og 160 malerier, og begrenset seg til den amerikanske versjonen. Frihetens former blir slik mer et oversiktsverk og kjappe smakebiter enn en inngang til dypere forståelse av fenomenet. En antakelig noe utilsiktet effekt blir at breiale amerikanere slår knock out på de formatmessig mer beskjedne og krigstraumatiserte europeerne. Men det er jo for så vidt også et betimelig tidsbilde.

    Stikkord