Høyt og lavt på museets tak

OSLO
Jeg kaller det kunst
Nasjonalmuseet
Står til 11. september

– Jeg ser fram til å kjenne meg museumssliten igjen, sa en kunstner og kollega til meg i våres. Han savnet å gå lange dager rundt i Nasjonalgalleriet. Det samme gjør jeg, så vi har hatt litt å snakke om de siste åra.

Museumssliten kan osloboeren bli i meter og tonn fra førstkommende lørdag, på det sobert prangende Nasjonalmuseet. Denne anmeldelsen skal handle om én av de fire avdelingene og én av de tre utstillingsetasjene på Vestbanen, men det er umulig å ikke også slentre innom både husets utforming og samlingsutstillingene på veien opp til Lyshallen. Det er det den ble hetende til slutt, etter at det planlagte og spektakulære materialet alabast måtte forkastes underveis. Den gjennomskinnelige og lysende glasskuben på toppen av det monumentale skiferbygget – adjektivet «monumentalt» kjennes for en gangs skyld uunngåelig – skal fungere som museets kunsthall og huse skiftende utstillinger av samtidig kunst. Åpningsutstillingen her har fått tittelen Jeg kaller det kunst, en ordlyd som klinger litt defensivt og språksvakt, nærmest en invitasjon til vittige tunger å parodiere og kritisere.

Hvor er vi nå?
Museet har ellers en liten tradisjon for merkelige og/eller fantasiløse, uinspirerte og uinspirerende utstillingstitler. Gamle Museet for samtidskunsts katalog inneholder for eksempel Å snakke om maleri (2007), Lyden av kunst (2013) om, vel, kunst med lyd i, Kunsten å være kunst med Kjartan Slettemark (2013), Gudinner. Kvinner som beveger kunsten (2010) eller kanskje høydepunktet i så måte, den nærmest åndsforlatte ordlyden i Hvor er jeg nå (2002) som mange gjorde seg morsomme på bekostning av med å uttale med nedsløvet stemmeleie, som en forvirret stakkar som nettopp har våknet av narkosen.

Det går jo an å stille det samme spørsmålet igjen nå, i anledning åpningen, og åpningsutstillingen. De tett på 150 kunstnerne i Jeg kaller det kunst er organisert som et ordnet kaos eller et festivalområde, eller en visuelt støyende messe i et telt. Arbeidene er satt inn i en vilter utstillingskoreografi, på plattformer og rundt scener, hengende fra oven som skråstilte skjermer og innimellom en skog av speil. Kunst kan slik være noe som dukker opp overalt og der du minst venter det, synes å være innstillingen. Speilene som er montert foran, over og bak kunstverkene, til og med på de stående infoplakatene, gjør at du også stadig treffer på deg selv – nettopp du blir dermed en vesentlig del av showet.

Kanon-veltende
Det er en insisterende inkluderende og kanon-veltende påstand, gjort ytterligere bokstavelig i det kuratoriske grepet fra museets Randi Godø og Geir Haraldseth i at ingen av kunstnerne skulle være representert i museets samling fra før. Postmodernismens credo om å utviske skillet mellom høyt og lavt trer fram som prosjektets bærende idé, en åpenhet som gjerne også innebærer at skillet mellom godt og dårlig ikke alltid er like lett å se. Utstillingen er slik sett et speilbilde på vår tid. Det blir å velte den rene mengden inn over utstillingshallene. Ingen er jo lenger enige om hva som egentlig teller likevel, et poeng som demonstreres ettertrykkelig ved at utvelgelsen i en del av utstillingen er overlatt til en algoritme, dataprogrammet «curatron», som har fått det kuratoriske ansvaret.

Den tette arrangeringen er vel heller ikke den beste måten å vise fram den påkostede Lyshallen for publikum første gang – her er det stedvis knapt plass til å snu seg mellom verkene, langt mindre kontemplere sammenhengen mellom dem eller de arkitektoniske omgivelsene. Muligens er det derfor det første bildet i utstillingskatalogen er en panoramautsikt over en tom lyshall, som et plaster på såret for alle som har gledet seg til å se hvordan glasskuben tar seg ut innvendig.

Rastløse reels
Kontemplere huset kan vi alltids gjøre seinere. Impulsen å trå til litt når man endelig skal ut av startblokkene, etter år med utsettelser, er forståelig. Det er sånn sett ikke noe galt med litt festivitas, men grensen mellom livat og det som mest blir påfunn blir jo heller ikke så klar i en situasjon som denne. Utfordrende og kaotiske utstillingsprosjekter med trøkk har man ellers sett i progressive og overskridende former opp gjennom tida, men det synes vanskelig å unngå at alt sånt får et konstruert og monotont preg så snart det kommer innenfor den etablerte institusjonens rene vegger. I Lyshallen får få verk tre fram som betydningsfulle, i seg selv eller i sammenhengen, i og med at forstyrrelsene står i kø og neste visuelle stimulans jager innover i sideblikket. Kunsterfaringen skal konsumeres på lik linje med Instagram-reels: rastløst, aldri hvilende, fort sett og fort glemt. Det å bli «museumssliten» får nå i alle fall en ny betydning i en situasjon som denne, hvor følelsen av utmattelse melder seg allerede idet man trer inn i lokalet.

Den kontemplative ro må man nedover i etasjene for å få, i den mer klassiske monteringen av den faste samlingen, der også museumsbyggets påkostede og overveldende smakfulle innside får komme bedre til sin rett. Det er et dilemma som melder seg her. Den nye kunsten er rastløs nærmest per definisjon; hjemløs i institusjonene, og slett ikke alltid tjent med den bekreftende roen og museumsautoritære presentasjonen som preger samlingsutstillingene. Samtidskunsten springer ut av et uoversiktlig rom, og må helst finne en vei inn i historien og det etablerte kunstlivet som står i et logisk forhold til hvor den selv kommer fra. Det er likevel grunn til å tro at det kan skje uten at omfanget i seg selv blir hovedattraksjonen.