Kampskrift for kunstforeningene forkledd som akademisk prosa

Dag Solhjell evner som teoretiker og praktiker, å tenke systematisk om relasjonene kunst, kunstnere, publikummere og institusjoner. Han løfter vårt blikk ut over en forståelse av kunstens betydning som noe mer enn øyenslyst. Det står det respekt av. 

Inspirert av den tyske sosiologen Jürgen Habermas, er den løpende kunstdebatten som del av en borgerlig offentlighet en drivkraft i hvordan kunstforeningene har blitt formet gjennom snart to hundre år. Den som trer inn i en kunstforening, trer inn i et borgerlig fellesskap. I dette legger Solhjell: «Kunstforeningene representerer det myndige publikum fordi de er kritisk utvelgende, etter kriterier de selv bestemmer».  

Fem tidsperioder 
Historikken er delt i fem tidsperioder som avdekker hvordan kunstforeningenes virksomhet har respondert på samfunnsendringer. Gjennomgående temaer for alle periodene er temaer som økonomi, smak, valg av kunst og utstillingstyper, hensyn til medlemmer og andre publikumsgrupper, lokale kunstneres rolle som medlemmer og utstillere og oppbygging av faste gallerier. 

To perioder er av særlig interesse for det å forstå dagens situasjon. 1.: perioden etter krigen frem til 1990, da kunstforeningenes virksomhet passet inn i statens kunstpolitikk med vekt på desentralisert formidling til brede brukergrupper. Og 2.: årene etter 1990 da denne politikken ble reversert og staten satset på sentral styring og ekspertstyring. 

Den offentlige kunstnerpolitikken har styrket produksjonsleddet og tatt større kontroll over formidling og innkjøp av kunst ved å styrke kunstnernes egne organisasjoner og utstillingssteder. I prosessen ble det Solhjell kaller kunstforeningshaller – det vil si tidligere kunstforeninger omformet til kuratorstyrte kunsthaller – prioritert. For Solhjell representerer kuratorstyring en dreining mot profesjonalisering og ekspertstyre, men slik prosessen fremstilles i boken vekker det en mistanke om at endringen dreier seg om en profesjonskamp. En kamp preget av strategisk bruk av kompetanse for å konsolidere makt og maktutøvelse og å trumfe igjennom et hegemonisk kunstsyn forankret i en elite, mer enn at formidlingen har fått et dypere faglig innhold. Denne elitens verdisyn representerer i stor grad verdier som fremelskes i de sentrale institusjoner. Med det blir verdikampen også en kamp mellom sentrum og periferi. Solhjell viser at oppbyggingen av samlinger knyttet til det han kaller museumsforeningene i regionene, skapte grobunn for å plassere de ulike kunstneriske ytringer inn i en kunsthistorisk diskurs der sentrum og periferi inngikk i en dialog. En dialog der det lokale publikum hadde et ord med i laget. Det bidro til å gi samlingene særpreg. Statens konsolidering av de regionale kunstmuseene i 1995 tvang dem inn i konglomerater av kunst og kulturhistoriske samlinger. Staten slo hånden av kunstforeningenes oppbygging av kunstsamlinger og svekket med det også publikums røst i diskusjonen om hva som er interessant, god og relevant kunst. Med det også kunstens samfunnsmessige betydning.  

Fratatt sin sentrale rolle 
Kunstforeningenes rolle som «private» og «frivillige» organisasjoner har blitt brukt mot dem i et politisk spill, som de siste tretti årene har fratatt kunstforeningene som medlemsforeninger basert på frivillig arbeid, den sentrale rollen de hadde frem til midten av 1990-tallet. Som et vitalt organ for vurdering, formidling og salg av kunst. Den kommersielle delen av denne gjennomstrømningen har mindre verdi i Solhjells beretning, enn hva kunsten representerer som et objekt for estetisk vurdering. Solhjell fremhever at samfunnsverdien av medlemsaktivitet i kunstforeninger ligger i at det har vært en skole i å løfte frem kunsten i dens foredlende og dannende funksjon. Perioden han omtaler som den kontemporære, kjennetegnes av et mangfold av konkurrerende trender og nye medier. Det krever andre typer av rom enn kunstforeningenes ofte små lokaler som egner seg for visning av bilder på vegg. Det har styrket posisjonen til de kuratorstyrte kunsthallene og museene som har større visningssteder og større offentlige bevilgninger. 

Boken viser at kunstforeningene er for viktige til å bli erklært utidsmessige og overflødige. Med Solhjells beretning om foreningenes stolte historie i ryggen, kan kunstforeningene ta rollen som en motmakt til en styring av kunstfeltet til en klasse av eksperter. Ekspertveldet åpner for en elite som dyrker frem egne og lukkede nettverk, i stedet for å forankre kunstfeltet i et bredt sammensatt interessefellesskap av myndige enkeltpersoner. 

Klokt innlegg i en demokratidebatt 
Solhjells historiefortelling er kledd i en retorikk som kan få leseren til å tro at han med akademisk distanse fremlegger tørre tall og fakta. Men boken er i realiteten et klokt innlegg i en demokratidebatt!