Eksessivt malerisk blandingsbruk

JEVNAKER
Paulina Olowska
Her Hauntology
Kistefos Museum
Står til 16. oktober

Det er mye både talende og tiltalende i årets sommerutstilling på Kistefos-museet. Her Hauntology viser et bredt utvalg arbeider av maleren Paulina Olowska (født 1976), en av superstjernene i polsk samtidskunst. Enkelte av dere vil antakeligvis straks få bilder i hodet av tung og dyster politisk kunst av en slik annonsering, men ta det i så fall med absolutt ro. Her Hauntology er tvert imot et oppkomme av fortellertrang, konfronterende posering og malerteknisk virtuositet. Politikken og det «kritiske» prosjektet ligger mer som en understrøm i bildenes inviterende ikonografi og eksessive visuelle selvplukk i et blandingsbruk av americana, kunsthistorie og østeuropeisk syttitalls-fashion.

Nå skal det sies at Kistfos-museets nybygg og stolthet The Twist ikke på noen måte er bygd for å vise maleri, noe som viser seg å være en utfordring også i dette tilfellet. Den tidsriktige signaturarkitekturen som snor seg som et sneglehus over Randselva er som så mange andre postmoderne museumsbygg mer tegnet for å se godt ut utenfra, som en attraksjon i seg selv, enn som et fungerende gallerirom ment å løfte fram kunstverkene på innsiden.

Salongmaleriet
Men i alle dager – jeg gjentar jo meg selv fra fjorårets tur til Kistefos, så her blir det hakk i plata. Grunnen til å trekke fram dette poenget atter en gang er imidlertid at Olowska nok også har sett utfordringen i dette lokalet, og montert utstillingen deretter, noe som både legger til og trekker fra i opplevelsen av verkene. Det umiddelbart mest oppmerksomhetskrevende i Her Hauntology er nemlig hengingen av maleriene. Halve utstillingen er montert etter det gamle salong-prinsippet, med bilder fra nærme gulvet til høyt oppunder taket i luftige The Twist.

For de av oss som setter pris på å studere nyanser i farger og strøk tett på når det er maleri som er på tale, er det altså noe som går tapt på denne måten. Olowskas malerier er da også særlig egnet til litt nærsynt betraktning. Teknikken er både impresjonistisk løs og gammelmesterlig forseggjort. Olowska har åpenbart en appetitt for dekorering av flaten og detaljering av motivene, og en opparbeidet evne til å skulpturere former og rom i oljefargen. I bilder som helfigurportrettet Esther Krumbachová in her Office, eller i detaljer som den fargerike bordduken som velter fram i The Pointer Sisters Convention, er det tydelig at Olowska har studert sin Holbein og sin van Eyck. Den klassiske skoleringen er det altså lite å utsette på.

Tornado
For øvrig er maleteknikken vel så mye å ligne med realister som Edouard Manet og Edward Hopper, eller mer samtidige figurative malere som Eric Fischl og Neo Rauch, og for så vidt også tidligere Astrup Fearnley-aktuelle Nicole Eisenman. Kanskje er det bakgrunnen i østeuropeisk sosialrealisme som har gitt Olowska et solid fundament i håndverket. Motivmessig synes den i alle fall å være et viktig utgangspunkt. Et gjennomgangstema i produksjonen er inntrykkene fra visuell kultur i oppveksten i Polen i 1980-årene, noe hun blander med et omfattende referansemateriale fra kunst- og kulturhistorie, fra nevnte Manets berømte Frokost i det grønne (1863) og en malerisk pastisj over fotokunstneren William Egglestons umiskjennelig erkeamerikanske stil til scener fra populærkultur og Olowskas egen sosiale krets og påvirkningskilder.

Kunstneren virvler opp en liten tornado av pekere, innfall og malerisk overskudd bortover twisten, der stormens øye er et kvinneperspektiv på verden og historien. Etter å ha gått utstillingen hele veien gjennom til en slags avslutning med et lite skogholt av trestammer av plast som ikke legger noe vesentlig av verdi til maleriene i hovedrommet, kan man ikke unngå å oppfatte at så nær som samtlige av de poserende og dramatiserte figurene i Olowskas bilder består av kvinner. De eneste bildene med menn i er to skisseaktige framstillinger av erotiske scener; i resten er det kvinneskikkelser som agerer og konfronterer, og holder oss fast med blikket.

Hva motivene derimot konkret handler om, er åpent for fortolkning. Bildene har talende og temmelig konkrete titler som School of Archery (after Deborah Turbeville) og The Autobiography of Gypsy Lee Rose. Turbeville var en amerikansk motefotograf, kjent for sine tvetydige framstillinger av kvinneskikkelser; Gypsy Lee Rose var en burleskdanser, skuespiller og forfatter – «en vittig og sofistikert underholdningsartist» og «blant de første som kunne gjennomføre et strippenummer med verdighet og stil», ifølge Britannica. Gjennomgangstråden er følgelig sterke og selvstendige kvinner, der det maskuline synes å være redusert til en birolle og objekt for behag.  

Utstillingstittelen Hauntology, et begrep fra filosofen Jacques Derrida, skal vise til ideer og kulturelle former fra fortida som opptrer i samtidskulturen nærmest som gjenferd. «Hennes hauntologi» kan kanskje forstås som å ville løfte fram den potensielle kraften i bedriftene til fortidas kvinner; at de krever sin plass i samtidas verden. Det er en påstand som får overbevisende kraft i Olowskas omfangsrike maleriske favntak.