Festspillkunstner med stort personlig prosjekt

Lene Berg (f. 1965) bor i Berlin og Oslo og debuterte som spillefilmregissør med filmen En Kvinnas Huvud (produsert av Hinden/Länna-ateljerna i Stockholm 1997). Hun er utdannet filmregissør og integrerer ofte tekst, collage og installasjon i sine verk. På slutten av 1990-tallet begynte hun å vise arbeider på visningssteder for samtidskunst. Lene Bergs verk blander ofte sjangere og benytter ulike typer media, narrative strukturer og kunstneriske teknikker for å undersøke historiske og politiske temaer.

Deler av utstillingen har blitt til i Berlin, men hovedsakelig i et for anledningen leiet atelier hos Tori Wrånes - i Tårnet i Kabelgata 51 på Økern. Undertegnede tar heisen opp i 5. etasje, der jeg blir tatt imot av Lene Berg, hennes produksjonsleder, Ida Aurora Høiklev Ribu, og klipper Erland Edenholm.

Gratulerer som årets festspillutstiller i Bergen. Hva skal du vise?
Jeg skal vise en serie nye arbeider under samletittelen Fra Far. De henger sammen, og kan leses som forskjellige deler av en lengre historie. De vil presenteres i fem ulike rom i Bergen Kunsthall. Jeg er jo utdannet filmregissør, og har egentlig alltid arbeidet med fortellinger uansett media

I Fra Far jobber jeg med noen minner jeg har fra faren min som tok livet av seg da var jeg 17 år. Jeg har vært interessert i minner i tidligere arbeider også, særlig i hva som inkluderes i den kollektive hukommelsen - og ikke minst i hva som ekskluderes. I Fra Far tar jeg utgangspunkt i et spesielt minne som jeg rekonstruerer i en sentral film i utstillingen: hvordan faren min ble arrestert i Paris midt på syttitallet, anklaget for å ha drept sin kone, min stemor. Jeg husker denne hendelsen, fars arrestasjon, veldig tydelig, som i en film, men samtidig vet jeg at jeg umulig kan huske det: jeg var ni år og var ikke til stede. Det er en dramatisk hendelse som fikk store konsekvenser for meg og min familie, derfor er det også interessant at jeg har skapt meg et minne som bare delvis stemmer med realitetene. Dette minnet har blitt en liten film, Dagen Står opp som vil vises i utstillingens første rom, i det grønne rommet.

Det er litt av en ære å bli festspillutstiller!
Da vi hadde en presentasjon for internasjonal presse i Berlin i april, sa jeg at dere som ikke er norske kan ikke forstå det, men det er faktisk en stor ære. En grunn er at Festpillutstillingen har en lang historie og er en av de utstillingene som får mest oppmerksomhet i Norge. Men det er også spesielt at det er en forutsetning at en bare skal vise nye arbeider. Bergen Kunsthall er også en veldig fin institusjon å arbeide med, både praktisk og konseptuelt.

Hvordan har utvelgelsesprosessen frem mot utstilling vært?
Å gjøre utvalget har vært spennende hele veien og vil fortsette å være spennende helt til åpningen. Da jeg bestemte meg for å jobbe med Fra Far, trodde jeg at jeg skulle fokusere på ett spesifikt minne, fars arrestasjon, å utforske det på ulike måter. Men da jeg begynte å gjøre research forandret ideen seg, slik det nesten alltid er når jeg går inn i et prosjekt. Jeg har utviklet en arbeidsmetode over mange år, en metode som jeg har brukt på en rekke ulike temaer og hendelser tidligere. Denne gangen bestemte jeg meg for å utsette noen egne minner og deler av mitt eget liv for samme «behandling». Det vil blant annet si at jeg systematisk gikk gjennom alt jeg kunne finne etter far: jeg så filmene hans, jeg leste brev, dagbøker, upublisert notater og bøkene han ga ut.

Etter den første research-fasen hadde jeg veldig mange ideer, det var en jungel i hodet mitt, og det hedrer teamet på Bergen Kunsthall med direktør Axel Wieder i spissen at de hele veien hadde tillit til at jeg ville finne veien gjennom det relative kaoset som rådet en lang stund. En viktig del av prosessen var å finne bra samarbeidspartnere og medarbeidere, min erfaring fra film gjør at jeg vet at det å arbeide i gode team er nøkkelen til veldig mye. Jeg bestemte meg ganske tidlig for å la det man kaller tilfeldigheter spille en viktig rolle i utvelgelsesprosessen. Det handler også ganske mye om timing og om å vite når tiden for konkretisering har kommet. I det jeg bestemte at det rekonstruerte minnet måtte med, falt de andre delene langsomt på plass. Det har vært mye testing og feiling og da er det viktig å ha folk omkring seg som ikke er lettskremte og holder hodet kaldt.

Utstillingen reiser spørsmål til hva minner, falske og rekonstruerte, er?
En del av arbeidsprosessen har bestått i å konfrontere mine egne minner med dokumenter, fakta og andres hukommelse. Da jeg begynte, husket jeg godt den tiden far satt i fengsel. Jeg husket at vi skrev til ham, men jeg var ikke sikker på om han noen gang skrev tilbake, og jeg lurte på om han hadde lest brevene våre i det hele tatt. Men så begynte jeg å grave, og da fant jeg bunkevis av brev som han hadde sendt til lillebroren min og meg fra fengselet i Paris. Mange var skrevet med blokkbokstaver så det skulle være lett for meg å lese dem. Jeg fant også våre brev til far i fengselet, han hadde samlet dem i en tykk perm. Blant dem var det mange tegninger, særlig fra lillebroren min, som bare var seks år da far ble arrestert og ikke hadde lært å skrive ennå. Et av rommene i utstillingen er bygget rundt korrespondansen mellom faren min, lillebroren min og meg — de 18 månedene han var i fengsel. På en måte er det en dokumentarisk del av utstillingen der jeg forsøker å gjenskape de menneskene vi var den gangen midt på syttitallet, en liten familie under ekstraordinære omstendigheter. Men alle elementene presenteres i en annen form enn den de opprinnelig hadde: Tegninger har blitt tekstiler, brev har blitt til stemmer og video, ingenting har samme størrelse som originalene. Det er et slags paradoks jeg jobber med: jeg er fascinert av kvaliteten i det autentiske og hva det har å fortelle. Samtidig vet jeg at den kvaliteten er skjør og upålitelig. Jeg leter ikke etter fakta, men etter sammenhenger som ikke er synlige ved første øyekast.

Åpnet du kassene etter at du ble invitert til å være festspillutstiller?
Nei, ikke med en gang. Før Axel Wieder kontaktet meg hadde jeg tenkt å holde på med noe annet. Det var mange tilfeldigheter som gjorde at jeg valgte å fokusere på min far og disse minnene akkurat nå. Å åpne alt dette var for så vidt bra under lockdown, for jeg visste jo ikke helt hvordan jeg kom til å reagere eller om det var interessant i det hele tatt. Jeg var forberedt på at det ville ta litt tid og at jeg trengte ro for å bearbeide det jeg fant, uansett hva det var.

En pussig ting, som kanskje noen vil reagere på, er at minnet jeg rekonstruerer i utstillingen stiller mange spørsmål som ikke blir direkte oppklart. Først tenkte jeg at utstillingen bare skulle undersøke denne ene hendelsen fra ulike vinkler. Hva skjedde egentlig den natten i Paris? Den ferdige utstillingen gir ikke svar på dette, jeg vet det faktisk ikke selv heller ennå. Jeg har funnet mange forskjellige versjoner: I norske aviser står det beskrevet på en måte, franske aviser beskriver det annerledes, og det er åpenbart at ingen av dem er helt korrekte. Moren min har notert noe fra et møte med fars forsvarsadvokat, selv husker jeg en samtale mellom moren og faren min på et hotellrom som ga meg noe informasjon, men ikke nok til å gi et helt bilde. Når det gjelder fakta, viste det seg at de franske rettsdokumentene og politirapportene var hemmeligstemplet i 100 år. En advokat i Paris har jobbet i 1 ½ år med å få frigitt disse, men jeg har bestemt meg for å ikke lese dem før etter utstillingen har åpnet. Nå handler den ikke om det lenger.

Selv om jeg etter hvert får tak i fakta, i juridisk mening, får jeg sannsynligvis aldri svar på det jeg dypest sett lurer på. Fakta gir egentlig ikke fullstendige svar, det er bare ett av mange elementer i å skape mening og få øye på sammenhenger.

En grunn til at krim er så populært, er kanskje at det handler om å finne svar på et mysterium – men det er ofte et tilsynelatende svar, et faktisk svar. Jeg har lest og sett ganske mye krim, men jeg begynner å bli ganske lei, også av true crime sjangren. Det er veldig forskjell mellom en krimhistorie som forsøker å sette hendelser inn en sammenheng, forstå hva som skjer mellom og i mennesker, og en krim som kun fokuserer på det kriminaltekniske og tilsynelatende saklige.

Sist vi så dine verk bredt presentert her i Norge var vel i Prisma-salene i Henie Onstad Kunstsenter i 2012-13? Hva har du gjort siden den gang?
Jeg har blant annet laget tre lengre filmer: Ung Løs Gris, til den nordiske paviljongen under Veneziabiennalen som jeg stilte ut ved i 2013, Gompen (2014), som handlet om overvåkningen av dissidenter under den kalde krigen i Norge -  et veldig omfattende prosjekt som blant annet ble vist på Kunstnernes Hus under utstillingen Krigens Skygger - og som installasjon under utstillingen 1814 Revisited. The Past is still Present på Eidsvoll. Deretter laget jeg langfilmen False Belief, som hadde premiere i 2019. Sistnevnte var første gang jeg jobbet med noe direkte selvbiografisk.

Dine verk går som regel rett til kjernen av samfunnets mange utfordringer, og din siste film, «False Belief» avdekker et samfunn som bruker fengsling som et politisk og økonomisk våpen. Kan du fortelle hvordan den historien ble film?
Jeg unngikk å ta i det veldig lenge, det er en merkelig historie som var veldig vanskelig å forklare både for andre og for oss selv. Vi begynte å lage den før Black Lives Matter etablerte seg for alvor og før mange av de spørsmålene den tar opp kom på dagordenen. Da jeg ble invitert til å være med på en stor utstilling, Parapolitics, ved Haus der Kulturen der Welt i Berlin, og jeg fortalte dem om de opplevelsene som senere ble False Belief, oppfordret en av kuratorene meg til å gjøre noe på det. Men det var først da min partner, Delano Greenidge, som er hovedperson i filmen, foreslo at vi skulle gjøre det, at jeg bestemte meg for å gå i gang. Vi filmet i 14 dager hjemme i leiligheten vår i New York, en time hver dag. Senere bygget vi narrativet med hjelp av collager og andre bilder, en interessant prosess der vi klippet og filmet parallelt.

Filmen er som en krimhistorie …
Ja, vi levde i det hver dag, med kameraer fra naboen rettet mot døren vår, truende politifolk, informanter som overvåket oss mer og mindre åpenbart. Det var på mange måter skummelt, helt surrealistisk, å lage film om det samtidig som det pågikk. Det var litt som å gå forover og bakover samtidig. Det var også deilig og klargjørende å jobbe med prosjektet. Det er ikke en dokumentar i klassisk mening, men en sann historie fortalt fra vårt perspektiv, fra gølvet så og si. Den kan for øvrig ses på Filmbib.no med et norsk bibliotekskort.

Du har bodd og arbeidet utenlands i mange år, i Stockholm, i Berlin og New York. Opplever du at arbeidene dine blir mottatt forskjellig – nasjonalt og internasjonalt?
Kanskje snarere ulikt i ulike kretser. Filmverdenen er annerledes enn kunstverdenen. Innenfor kunstarenaen er det forskjellige sfærer eller nisjer, som det egentlig blir mer og mer av også i filmsammenheng. Hvordan man snakker om film i kunst- og filmsammenheng er veldig forskjellig. Berlin er annerledes fordi det er et stort kunstmiljø – en stor by med mange kunstnere og kuratorer, og følgelig med større variasjon i hvordan ting er, blir snakket om og mottatt.

Jeg har ikke lagt merke til store nasjonale forskjeller, selv om jeg nok får mer oppmerksomhet i Norge enn i Tyskland eller USA - særlig nå med Festspillutstillingen. De av mine ting som vises mest, som Stalin by Picasso og Kopfkino, blir mottatt veldig ulikt i ulike sammenhenger. De vises nesten hele tiden, ett eller annet sted, særlig i vestverdenen, men også i land som Taiwan og Russland. Stalin by Picasso har jeg med både russiske og kinesiske undertekster. Der kan jeg imidlertid ikke tolke reaksjonene som jeg kan i land som Tyskland, USA og Norge.

Hvordan er det å bevege seg mellom film- og kunstmiljøet?
Det har vært ganske utfordrende til tider. Nå har det endret seg litt. Å få arbeide som billedkunstner forandret veldig mye for meg. Det er omtrent 20 år siden. Da jeg i 2000 var med på Momentum og vant Elefant-prisen hadde nesten ingen hørt om meg. Jeg oppdaget to ting: at det var interesse for måten jeg tenkte film på, og at mange jobbet med lignende spørsmål. Det var få i filmbransjen som diskuterte visuelt språk på den måten en gjør i kunstsammenheng, og i Skandinavia har det vært veldig stengt mellom kunst og film. Innen filmmiljøet var det mye skepsis mot billedkunst, veldig lite nysgjerrighet. Den finnes nok ennå, men i Norge er det blitt mye mer åpent. Kanskje ikke så mye fra de som bevilger penger, men fra selve miljøet opplever jeg en større åpenhet. At film- og kunstfeltet har nærmet seg hverandre er viktig for miljøene. Billedkunstnere har jo internasjonalt påvirket filmuttrykket, som for eksempel Steve McQueen og Omer Fast, som beveger seg mellom spillefilm og kunst.

En annen utfordring er det språklige. Det er forskjellige måter å snakke om samme ting på. For eksempel er storytelling eller fortelling ikke et veldig populært ord i kunstverdenen. I filmverdenen kan en bruke uttrykk som «fortellerglede», mens det ikke høres noe særlig bra ut i en kunstsetting. Ordene er ladet, men hva er de ladet med? Et annet begrep er narrativ, et uttrykk fra kunstverdenen som nå dukker opp i mange ulike sammenhenger. Det samme gjelder ordet konsept, som også er et viktig begrep innen kunst og som nå brukes overalt.

Dine filmer er ofte tvetydige og subtile og får oss til å reflektere. Hvilke tanker har du rundt det?
Det er ikke mange steder man kan være tvetydig egentlig – bortsett fra innen billedkunsten. Jeg er veldig interessert i hva det er som gjør at noe skaper refleksjon, men også hva som setter seg fast i hodet, hva som gjør at vi minnes ting. Dette er sentralt i Fra Far-utstillingen. Hva er det som gjør at noe blir distinkt i hodet? Nå som jeg er blitt eldre, føler jeg nesten at jeg har hørt alle nyhetssendinger før. Selvfølgelig legger man merke til helt spesielle nyheter, men når alt fortelles på den samme måten, går det ikke inn. Jo eldre mennesker blir, jo mer skal det til for å bryte de mønstrene. Å tenke komplekst krever en form for trening. Det er en fare for at Neil Postman hadde rett – at vi morer oss i hjel – til døde ... Verden er dialektisk, ikke entydig.

Du er opptatt av virkelighetens realiteter og maktforhold, særlig i forhold til kvinner og marginaliserte grupper. Er du opptatt av at folk skal få opp øynene for hva som faktisk foregår?
Jeg har aldri tenkt på det sånn. Når jeg velger et prosjekt er det på grunnlag av en ide - i beste tilfeller en utstilling og muligheter til finansiering. Jeg tenker aldri at jeg vil lage et prosjekt om marginaliserte. Idéen velges ut ifra at det er et eller annet de har å si meg som jeg ikke forstår og/eller som fascinerer meg – og som jeg kan lære noe av, rett og slett. Jeg er allergisk overfor at alt skal være nyttig, fylle en rasjonell funksjon, selv om jeg vil påstå at det jeg holder på med er viktig. At du får tanker av det du ser, er et mål, men ikke mer spesifikt enn det. Det er for eksempel ikke ett konkret uttalt mål med Festspillutstillingen, allikevel forfølger jeg en visjon, en tankebane. Som mennesker må vi leve med mange kompliserte spørsmål og holde på med dem, hver og en. For at vi skal leve sammen må noe av dette også foregå kollektivt, og da er kunsten en vei, et sted tanker kan få kropp

Har du lest Anthony Bourgess – Earthly Powers (1980)? Et sted der gjør han narr av en kunstner som skal ha forvekslet kunst med religion. Og der er kanskje jeg litt. Jeg tror ganske sterkt på det kunst kan være. Selvfølgelig er det mye kunst som er meningsløs, så jeg sier det med selvironi.

Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for deg?
Vanlig? Jeg er jo et skippertaksmenneske, men når har jeg har jobbet jevnt og godt med et prosjekt - som med Festspillutstillingen - jobber jeg best om morgenen; fire fem timer med noe kreativt, skarpe tanker, og så er det ikke så skarpt lenger. Da fortsetter jeg å jobbe med praktiske ting. Mye av min tid går til søknader, møtevirksomhet, organisering og administrasjon. Jeg liker å gjøre forskjellige ting; jeg skriver, tegner, leser og broderer mye. Jeg jobber ikke døgnet rundt lenger, men jeg jobber nok mer fokusert mens jeg holder på nå.

Hva inspirerer deg?
Det er alt mulig rart. De siste årene, kanskje har det med lockdown å gjøre, har det utviklet seg et filmkunstmiljø i Norge. Noen av oss har startet et filmproduksjsselskap - eller mer et kollektiv for filmkunst - som heter Filmbyrået Jack. Det har vært veldig interessant og inspirerende. Vi møtes i forskjellige konstellasjoner, faglig og kollegialt, film- og kunstpolitisk og diskuterer hvordan skal man bygge opp et publikum. Jeg er også med i noe som heter Aksjonen for filmkunst (AFF), en slags kulturell gerilja-organisasjon med et ukjent antall medlemmer. Norge har vel egentlig aldri hatt noen virkelig Arthouse-scene, men nå er det veldig mange som lager bra film her, også mer eksperimentelle filmer. Vi lever i monokulturens tid, med gigantunderholdningsmaskiner og selskaper som står for alt innhold i alle kanaler. Så vi som holder en knapp på ting som ikke skal likes av alle hele tiden er vel som kjerringa mot strømmen, eller David mot Goliat. Vi kaster i beste fall litt grus i maskinen.

Jeg ser mye film og har vært veldig opptatt av melodrama under arbeidet med Fra Far. Melodrama er en hånet sjangre, og veldig interessant. De beste og mest kompliserte melodramaene finner måter å komme forbi det helt rasjonelle og naturalistiske. Man blir begrenset når alt skal være så autentisk og naturlig i filmfortellinger, og jeg tror at vi blir fattigere uten det teatralske. Grunnen til at melodrama begynte å interessere meg var nok litt fordi faren min på en måte levde sitt liv som et melodrama, på godt og vondt. Jeg har ikke sett så mange moderne melodramaer som fascinerer meg, de fleste er fra 1970- og 80-tallet. Få utmerker seg i samtiden, med unntak av Pedro Almodovar, han imponerer meg.

Jeg var festivalkunstner samtidig med Joanna Hogg i Sevilla i 2019. Hennes film The Souvenir (2019) – det er ikke akkurat melodrama, men beveger seg på en grense mellom noe konvensjonelt og noe mer særpreget. Veldig interessant bygget opp. Jeg hører mye musikk, og jeg leser veldig mye. Fra Far blir også en roman som kommer ut på Kolon forlag i høst.

Hva opprører deg?
Det er jo litt av hvert. Jeg er jo egentlig sint - hele tiden.

Det høres latter fra produksjonsleder Ida Ribu i bakgrunnen.

Hmm, la meg tenke. Jo, dumhet og kanskje enda mer når folk reagerer automatisk, en slags konvensjon, uten ettertanke. Og vilkårlig maktbruk – som de opplevelsene False Belief handler om. Det fins overalt. Da kan jeg gå i luften — eller i krigen.

Hva er din drivkraft?
Sinne og nysgjerrighet. Jeg vet ikke hvor drivkrefter kommer fra, men kanskje fikk jeg et slags oppdrag gjennom min fars liv. På en måte kan jeg se alt jeg har gjort i lys av det, selv om det selvfølgelig er mange flere ting som har påvirket meg. En av de tingene jeg fikk av faren min var en skepsis til måten han fortalte sin historie på. Det var en entydig historiefortelling. Han låste den tidlig, tror jeg, kanskje hjulpet av psykologer og psykiatere. Det var i alle fall slik jeg så det som tenåring. Han var jevnlig i psykiatrisk behandling hele sitt voksne liv og når jeg leser journalene hans, ser det ut som at han ikke forandret historien om seg selv noe særlig i løpet av sitt liv, et låst narrativ for å bruke ordene vi snakket om tidligere.

Tanker om veien videre?
Det er nok å gjøre fremover, først skal jeg skrive ferdig romanen, som skal ut til høsten. I kassene etter min far var det såpass mye interessant materiale at det kan bli flere verk. Jeg tror det blir minst en lengre film. Det blir spennende å se hva festspillutstillingen leder til, også i min egen praksis siden jeg tester ut en hel del nye ting, ikke minst tekstil og lyd.

Får du ikke med deg Festspillutstillingen i år, er det mulig å se Lene Bergs film Shaving the Baroness (2010) som er en del av Henie Onstad Kunstsenters utstilling Merz! Flux! Pop! – en utstilling viet den tyske avantgardekunstneren Kurt Schwitters og hans samtidige - der Lene Berg er blant hans etterfølgere.