Partisk eller upartisk – det er det store spørsmålet

Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

Av kurator og kunsthistoriker Marianne Hultman.
Den vedvarende debatten om Nasjonalmuseet og Noa Eshkols «Mourning Carpet» handler i bunn og grunn om hva det innebærer å være upartisk i en tid hvor mange mener at sannheten i seg selv er partisk. En nylig artikkel om BBC-skandalen avsluttet med nettopp dette spørsmålet. Perspektivet er relevant når ulike grupper krever at Nasjonalmuseet skal ta stilling i pågående konflikter.

Norske ICOM mener at museer er politiske aktører. Museumsforbundet hevder derimot at museer primært ikke er politiske aktører. ICOM viser til to eksempler: Da deler av Nasjonalmuseets fasade lyste opp i fargene til det ukrainske flagget, og da museet valgte å vise Máret Anne Saras «Pile o' Sápmi Supreme».

Her ligger kjernen: Når museet velger å vise et kunstverk, gir man plass til kunstnerens stemme – ikke nødvendigvis museets. Når man heiser et flagg, er det museets egen handling, ikke kunstnerens. Å vise et samisk verk fra samlingene er en del av oppdraget. Det innebærer ikke at museet tar parti med Máret Anne Sara eller med samene som gruppe. Men når Nasjonalmuseet daværende ledelse valgte å vise solidaritet gjennom å vise et annet lands flagg, handlet museet utenfor sitt oppdrag. Og med det åpnet man opp for å agere partisk i internasjonale konflikter.

Konsekvensene kom raskt. Når Israel gikk inn i Gaza tre uker etter terrorangrepet 7. oktober 2023, kom det krav om at Nasjonalmuseet skulle ta parti med Gaza, på samme måte som museet tidligere hadde markert seg politisk overfor Ukraina. Den nåværende ledelsen understreket at museets oppdrag ikke omfatter å ta stilling i internasjonale konflikter. Dette ble av noen tolket som at museet tok parti med Israel.

Når museet valgte å vise Noa Eshkols Sørgeteppe fra 1974 i et perioderom om kunst påvirket av politiske hendelser mellom 1965 og 1980, tolkes det derfor av noen, interne så vel som eksterne, som at museet tar parti med Israels krigføring. Men å vise Sørgeteppet i en faglig sammenheng innebærer at man løfter frem kunstnerens stemme, ikke at man tar parti med landet kunstneren kommer fra. 

Noen mener likevel at det er en politisk handling fordi kunstnerens far var statsminister mellom 1963 og 1969, eller fordi verket beskriver en terroraksjon fra et israelsk perspektiv. Eller for at byen Ma’alot (egentlig Ma’alot-Tarshiha) ligger i et område i Galilei som inngikk i den originale delingsplanen fra 1947. Men verket handler om konsekvensene av en terroraksjon der mange ble såret og drept, de fleste barn, i en by der både muslimer, kristne og jøder bor, og der flere av de drepte var arabere. Majoriteten var riktignok jøder, men også flere arabere og en druser ble drept.

Ingen steder fremkommer det at Eshkols verk kun sørger over jødene som ble rammet. Verket er fra en periode der terroraksjoner ble brukt som trussel og press i stedet for diplomati, både i Europa og i andre deler av verden. Det er på mange måter et universelt arbeid som tar utgangspunkt i en lokal hendelse, men som i stedet for å peke på striden, peker på de som blir rammet av den.

Siden er det opp til hver og en å velge hvordan man tolker de kunstneriske stemmene og kuratoriske grepene som er presentert i museet. Man kan velge å tolke det i verste eller beste mening, eller et sted midt imellom.