Performativ karrierisme: Nasjonalmuseet gjør opprøret til pynt

Denne lørdagen deltok jeg på et arrangement på Nasjonalmuseet med tittelen Institutional Genealogies. Temaet var performance innenfor institusjoner. Som en som blir omtalt som «performancekunstner», ble jeg oppfordret til å dra. Det er viktig å holde seg oppdatert på hvordan samtalen i «feltet» utvikler seg – jeg er tross alt en del av det.

De serverte kaffe og chia-pudding. Det er noe med slike små detaljer som får en kunstner til å føle seg profesjonell – nesten viktig. Som kunstner er det sjelden man befinner seg i noe som ligner en konferanse. Chia-puddingen og kaffen fungerte som en slags symbolsk bekreftelse: her er jeg, jeg hører til noe. Det er lett å bli forført, selv om jeg hadde betalt 100 kroner for å være der.

Dagens foredrag dreide seg rundt temaet Performancekunst og museet. Som performancekunstner aner man gull i det fjerne. Endelig! Vår tid er kommet! Det eneste problemet er at «performance» i store institusjoner ofte betyr «hete, unge dansere som interagerer med samlingen». Hvis man, som meg, noen ganger blir beskrevet som kunstneren som alltid vil være naken og rulle seg i diverse slags slim, havner man fort utenfor det Nasjonalmuseets byråkrati trolig tåler – som kurator Håkon Lillegraven også antydet. Av egen erfaring har jeg lært at liberale institusjoner ofte utøver makt og sensur gjennom tilsynelatende uskyldige regler som «brannsikkerhet», «museets klima» og «ingen åpne væske-beholdere i foredragssalen» – det er vanskelig å argumentere mot slikt.

Det er merkelig at et nybygd museum ikke kunne ha forutsett det problemet. At det ikke finnes ett eneste uregulert rom – fritt for Securitas-vakter og standardiserte prosedyrer – hvor performancer utenfor politistatens overvåkning kunne finne sted. Når alle aktiviteter må møte museets standarder, legges det et snevert rammeverk for hva performance kan være. Men igjen – vi snakker om Nasjonalmuseet. Hva kunne man egentlig forvente?

Blant dagens foredragsholdere var Hendrik Folkerts, som snakket om sitt arbeid ved ulike museer, blant annet Moderna Museet i Stockholm. Et av prosjektene han viste, var en video av seg selv dansende til Donna Summers «I Feel Love» på en blå scene foran et utstillingsmonter i museets samling. Allan Kaprows sitat, «Life in the museum is like making love in the cemetery», gjallet i hodet mitt – særlig etter at noen i pausen bemerket hvor mye Nasjonalmuseet ligner resepsjonsområdet til et begravelsesbyrå. Det er jo også Halloween- (og folkemord-)sesong, så å vise fram noen skjeletter fra samlingen hadde kanskje ikke vært helt upassende. Som Helle Siljeholm påpekte, ville dette vært et utmerket tidspunkt for å vise Per Inge Bjørlos verk Israel dreper – et linoleumstrykk på en gummimatte som henger fra jernkroker på veggen, som minner om en død kropp.

Programmet fikk et sårt tiltrengt innslag av institusjonskritikk gjennom Helle Siljeholm – den eneste deltakeren hvis presentasjon utvetydig kunne kalles et «performance-foredrag». Hun tok opp debatten rundt det israelske kunstverket i rom 76 og inkluderte elementer av publikumsdeltakelse: publikum dannet en sirkel – et lukket rom – der programmets kurator, Håkon Lillegraven, ble bedt om å lese et dikt skrevet av et palestinsk barn. Siljeholm fortalte hvordan barnet hadde lagt ut diktet på Facebook, og hvordan barnets far deretter ble truet på livet av den israelske okkupasjonsmakten.

Elefanten i rommet var Klaus Biesenbach, direktør for Neue Nationalgalerie i Berlin, som diskret kom og gikk fra foredragssalen gjennom dagen. Jeg kikket rundt for å se om han deltok i Siljeholms sirkel, men den var for stor til at jeg kunne se tydelig (særlig siden jeg hadde på meg et gammelt par briller med sprukne glass). Jeg vet altså ikke om han var der, men jeg undret meg over hva som ville skjedd om han ble fotografert mens han deltok – kunne han ha mistet jobben? Hans tilstedeværelse, og hans involvering i museets tilknyttede performance-program, ble ikke kommentert. Selv da samtalen dreide seg mot Israels folkemord i Palestina (og i lys av Biesenbachs beryktede tilslutning til den tyske Staatsräson under Nan Goldin-retrospektiven i fjor) ville hans posisjon fortjent kritisk oppmerksomhet. Men, nei. No bad vibes. Siden «å bare gjøre jobben sin» aldri har vært en forbrytelse i Tyskland, gjelder det vel også for Nasjonalmuseet?

Men kanskje det er strengt å peke ut Biesenbach som den eneste elefanten? Han er tross alt bare et av mange ofre for karrierismens redsler. Jeg lider selv av den samme tilstanden fra tid til annen. Jeg vokste opp med tanken om at «karriere er for tapere», så fra mitt yngre jegs perspektiv ville kritikken også rammet meg. Min egen slutning har vært at det eneste intellektuelle svaret jeg kan gi, er å la være å forsvare meg. Det er en tapt kamp.

Men, for dem som måtte tro noe annet – jeg er fortsatt ikke på Biesenbachs nivå. Jeg tjener til livets opphold ved å bli kommandert rundt av folk som ham, og jeg driver ofte med det som fortsatt kan kalles manuelt arbeid – bygger vegger, flytter kasser som kunsttekniker på museum – snarere enn det noen liker å kalle «kognitivt arbeid».

Det siste foredraget, med tittelen The Commodification of Dissent: Institutional Earnestness and the Order of the Audience, ble holdt av Mijke van der Drift alene, ettersom Mijke’s skrivepartner Nikhil Vettukattil var fraværende. I motsetning til de andre, mer konkrete presentasjonene, hadde denne et filosofisk-kritisk preg. I grove trekk beskrev den hvordan liberale institusjoner ønsker kritikk velkommen fordi den styrker dem – og hvordan kanskje det mest radikale en institusjon som Nasjonalmuseet kan gjøre, er å støtte politiske bevegelser utenfor museet. Forfriskende, tenkte jeg – endelig noen som faktisk ser institusjonen som problemet i seg selv.

Mijkes foredrag gikk fra opplesning fra et manus til et øyeblikk hvor foredragsholderen sto midt på scenen og snakket om hvordan venstresiden ofte kritiserer «ovenfra», snarere enn som del av sosiale og politiske bevegelser. Foredraget utviklet seg til en rask 25-minutters gjennomgang av kritisk teori – som, selv om den var hastig, virket nødvendig, ettersom de fleste av dagens presentasjoner, bortsett fra Siljeholms, manglet en reell kritisk skarphet og holdt seg trygt innenfor institusjonens rammer.

Ironisk nok prøvde ikke Mijke – til tross for en bakgrunn som danser – egentlig å bryte ut av foredragsformatet. Siden Mijke’s kritikk nettopp handlet om hvordan institusjoner absorberer og styrker seg gjennom kritikk, virket det underlig at Mijke ikke brukte performative metoder for å bryte ut av den fastlåste situasjonen.

Kanskje det hadde vært mer fruktbart å invitere deltakelse fra noen av aktivistorganisasjonene som ble referert til i Mijkes monolog? Det ville faktisk satt institusjonens grenser på prøve og eksperimentert med hva performance kunne oppnå. Det faktum at den nylige kunstnerorganiserte protesten mot kurateringen av israelsk kunst i rom 76 samlet over hundre kulturarbeidere på svært kort tid, tyder på at reell kritikk ikke kommer innenfor institusjonens rammer.

Det generelle fraværet av performance gjennom dagen understreket sjangerens kritiske impotens. Hvis, som foreslått, kritikk er det institusjonen higer etter, er performance neppe veien å gå. Kanskje de heller burde programmere en ny foredragsrekke? Kanskje det faktisk var Lillegravens kommentar – at det er vanskelig å få gjort noe som kurator i en slik institusjon – som var dagens mest presise observasjon.