Der asfalten skrubber
Samtiden som kaotisk orienteringsløype, med nerve.
Marthe Ramm Fortun
Skriver for ikke å skade
Femtensesse
Siste dag 12. november, siste performance 10. november
Tre ganger gatelangs
Marthe Ramm Fortun avsluttet nylig sin utstilling på galleriet Femtensesse. Nokså begrenset i omfang besto den først og fremst av en rekke mindre og intime selvportretter i en tilsynelatende hjemlig sfære. Den viste også avbildninger av Fortun naken i Nasjonalmuseet, inkludert sommerens mye omtalte Morgenbladet-annonse, hvor kunstneren ypper mot museet og Fredriksen-sponsingen. Hovedkruttet var utvilsomt plassert i en performance-serie som fant sted tre kvelder denne politisk høyspente, klimatisk suspekte høsten.
Performancene fant sted på Alexander Kiellands plass, i spenn fra fortsatt lys septemberkveld til mørk og grumsete november. Selv overvar jeg den siste, som må sies å bekrefte Fortuns posisjon på den ganske oversiktlige performance-scenen her til lands, noe oppmøtet og publikums til tider åndeløse oppmerksomhet vitnet om.
Uten å mukke fulgte flokken Fortuns uforutsigbare, tilsynelatende improviserte ferd over skurrende trafikk, til trær og mudrete skråninger, for å iaktta Fortuns akrobatiske forsering av hindringer som gjerder og stillas, som hun henger risikovillig over. Hun dukker først opp i et stillas, med tvilsom HMS så klart. Etter en kommentar om usikrede arbeidsforhold på norske byggeplasser, kommer hun straks etter til syne på gateplan. Disse tekniske elementene blir beslaglagt som midlertidige kulisser, trapper og fotgjengeroverganger blir harde og ubekvemme møbler i en tilpasningsdyktig og hektisk hjemløshet.
Stemmen som gjentar
En viss absurd komikk oppstår i den ekstreme og energiske omgangen med omgivelsene. Dette synes å være et premiss for Fortuns intense metode, som stadig er i utvikling til tross for sin gjenkjennelighet: en forventing om mot og anvendelse av kroppen, ofte naken, ligger der nesten som en kunstnerisk ryggmargsrefleks. Kunstnerens fremtoning sender nå stilistiske og scenografiske assosiasjoner til ekspressiv stumfilm fra 20-tallet. Fortun minner om en matroskjolekledd utgave av Buster Keaton, hvis posisjon er storøyd og sorgtung, men som med stor kraft higer etter noe halsbrekkende. I så måte er dette stumfilm som roper.
Fortun gjør gjennomgående seg selv til et slags filter, men representerer samtidig en raljerende motstand, hun er bokstavelig talt i veien. Hun lar byrommet kaste sine effekter på seg som et speil hun mimer tilbake; hun etterligner piping og bjeffing som hugger seg inn i talestrømmen, lyder trenger seg på en allerede fragmentert monolog. Tekstbrokker slynges eksaltert og repetitivt ut: «Hvem er i fare? Ikke jeg!» Konstruksjonen av tekst, og antydningen av dens tilkortkommenhet, synes å være et sentralt motiv. Det blir gjort helt figurativt i tekstarket Fortun har med seg, som hun leser fra og prøver å klistre til en trestamme underveis. Til slutt ender den opp som en våt liten ball hun gir fra seg. Men teksten bærer likevel performancen og underbygger den hardhendte fysiske behandlingen.
Utsatte posisjoner
Fortun blir en slags hypersensitiv knyttneve som fanger opp omgivelsene – særlig samtidens register av undertrykkelse og overgrep, samt den avmakten dette avstedkommer. Kontaktflaten med verden spisset seg til i forrige performance da Fortun klippet en tjafs av eget hår, med klar adresse til iranske kvinners pågående frihetskamp. Faren for tom og viral gestikk uten reelle konsekvenser ligger kanskje også under. Fortun skaper en emosjonell klangbunn for voldsomme hendelser med kvinnelige erfaringer av vold og fare som grunnpremiss, uten å ty til sentimental eller lettvint konsensus: det spriker og raser. Uretten er ikke glemt, sett i etterkant av metoo som en historisk, men på ingen måte lukket, hendelse. Fortun nevner kvinneliket som ble funnet i et kumlokk på Vår Frelsers Gravlund. Hun gjentar at hun ikke er en heks, hun kan ikke flyte. Hun er like trygg som en russejente i en russebil. Det som åpenbart står på spill, inntil pur desperasjon og sammenbrudd, personlig så vel som kollektivt, har en indre splid, uklarhet og ambivalens som bryter mot tanken om en klargjørende oversikt. Insisterende, med fare for å gjenta seg selv.
Investert og virkelig
Stikket mot kunstinstitusjonene synes alltid å være til stede hos Fortun, som maktbastioner som profiterer på kvinnekroppen og kunstnerens prekaritet. Gapet mellom verkets alvor og formidlingens trivialisering ligger under den sterkt berørende henvisningen til Felix Gonzales-Torres drops, som oppsto som en eksistensiell respons på AIDS-døden. Oppstått av sorg og lidelse, men av museet markedsvennlig annektert som «raushet», noe institusjonelt besudlet man skal suge på. Fortun bruker også titlene på de to pågående utstillingene på henholdsvis Nasjonalmuseet og Astrup Fearnley Museet med Laure Prouvost og Rachel Harrison, men omformulerer til en nektelse: I am not sitting in a room.
Fraværet av sømløs og overordnet pedagogikk, friksjonen mellom eksponeringen av noe hudløst og et reelt emosjonelt overtak på publikum, er en styrke hos Fortun. Unektelig gaper hun over mye, men forvirringen blir også en slags blåkopi av samtidens ufokuserte lydmur. Utmattelse og kollaps presser på idet Fortun skrubber kroppen tungt mot asfalten. Her blir aktiveringen av publikums innlevelse forsterket og paradoksal, som en stum, observerende og derfor passiv vegg med ømhet for Fortuns lave og sårbare posisjon. Og det treffer. Når hun ligger på bakken og klasker hånda i en sølepytt, skvetter det skitne vannet rett inn i øynene mine, så alt kludres til. Akkurat der og da føler jeg meg kanskje ikke så fri, men så absolutt til stede.