Samtiden som fruktoppsats

Maleriets potensial for å fremkalle taktile og sanselige fornemmelser hos betrakteren, er klistret til dets opphav: En populær historie forteller at en viss Zeuxis i antikkens Hellas skal ha malt druer så borti veggene naturtro at fugler hakket i vei på bildet. Pigment og fruktose, motiv og appetitt sklir inn i hverandre, i et alt annet enn interesseløst samspill. La gå at synet er historisk privilegert, men ganen pirres stadig, se bare på den nederlandske gullalderens myriade av stilleben. Willem Kalfs barokke sitroner med skallet i en skrelt spiral; det lyser og gløder inne fra selve fruktkjøttet, i kontrast til de mørke bakgrunnene. Saftig syre og sødme, det forestående forfallet, alt er proppet av lesbarhet – i symbolsk forstand, som velkjente markører for vanitas, men også som materiell etterligning. Malerihistoriens utvikling mot flate og forenkling gjorde under den aller mest hardkokte minimalismen denne manuelle kjælingen med overflater og illusoriske teksturer til et ikke-tema. Vann i munn foregår et annet sted.

Et uanstrengt og lett stilisert maleri
Den haptiske understrømningen bryter flaten i mye av samtidskunsten, som stadig oppviser en tørst etter et sammensatt, utvidet og nyansert sanseapparat, drevet fram av hånden. Den perseptuelle interessen blomstrer. Danske Emily Gernilds utstilling SOIL på OSL contemporary skriver seg inn i dette landskapet, med sitt uanstrengte og lett stiliserte maleri. Komposisjonene er gjennomgående flytende og flyktige i sin karakter. Dette maleriet er tidstypisk i den forstand at det synes løst basert på den modernistiske arven via organiske former og linjer, samt i fargens selvstendige karakter. Fargemessig dveles det ved burgunder, aubergine, dempede rødlige valører og jordfarger, i et harmonisk og velhåndtert register uten store fakter eller utbrudd – det holder seg nokså mørkt og sobert med et moderat dryss av koloristiske blikkfang som bryter gjennom. Utstillingen etterlater et vagt optimistisk og behagelig etterbilde, der den spiller atmosfærisk på myke jord-tangenter. Veltemperert og sensitivt, uten å skake om på noe vesentlig, eller bedrive formal-estetisk nytenkning. SOIL veksler mellom tungt og lett på klassisk maner, med upretensiøs hverdag som bakteppe. Hva pensles ut på nytt?

Noe grunnleggende dratt inn i en moderne optikk
Frukt som pære og fersken, trillende bær og grønnsaker er hyppig forekommende billedelementer, tiltalende og gjenkjennelige i sin forenkling. Hele komposisjoner kan oppleves litt som blikk inn i sammensatte kjernehus med frøkapsler. Det er som om den røde bringebærsaften formelig trekker gjennom lerretet i et maleri som Untitled (raspberries), hvor partier forekommer belgformede og en flaske opptrer i bakgrunnen. Igjen blir vi påminnet et inngått formrepertoar, Cezannes epler, Morandis beholdere – noe grunnleggende i de objektene vi omgir oss med dratt inn i en moderne optikk. Disse tropene sjonglerer Gernild fint med, slik at fruktene samtidig refererer kunsthistorisk og er umiddelbart sansbare. Her er også sitroner i rikt monn, ofte gjengitt i mørke konturer og fargefelt – dette stillebenet lyser ikke, men er mørklagt som en skygge. Her er ikke vanitas noe som river og sliter. Disse sitronene virker mer hjemlig integrert, i sitt eget interiør. Transporten til døden klemmer seg ikke på, men blir mest et spørsmål om fargetone.

Emily Gernild: Untitled (Venus), 2022 (Oil on linen)© Emily Gernild, 2022
Foto: Herman Kim/OSL contemporary

Raust og tidvis saftig 
I hvert maleri avløser formene hverandre med en tilsynelatende spontanitet. Interessant er utprøvingen av historiske maleriteknikker og overgangene mellom disse; som oljemaleri, akryl, akvarell og harehudlim blandet med pigment. Partier av lerretet er rått og eksponert, og denne stoffligheten bidrar til å skape en åpenhet for alt som måtte synke inn i lerretet. Hele denne tekniske delen snuser på håndverkets status, og muligheten for gjenetablering av lange linjer. Maleren blir en slags fargeapoteker for vår tid. Gernilds malerier har en raushet og tidvis saftighet i seg. De oppsøker ikke ytre friksjon eller risiko, men etablerer seg trygt i en hjemlig sfære og lar den rolig fylle horisonten. De ser seg tilbake over skulderen og fokuserer på en type nær oppmerksomhet i fruktfatet som ressurs. Mye er sympatisk i denne nøkterne følsomheten, samlet om seg selv og sin egen spirende kjerne. Gjennomgående byr fargen på noe gåtefullt intuitivt, med en drømmende appell ton-i-ton. Like fullt oppstår kanskje de mest fruktbare øyeblikkene når den hjemlige sfærens evige svev pareres med noe mer fremmed, som i det fine Untitled (moon light at dusk), hvor et fargerikt harlekinmønster ligger tett på en kurvet og vannaktig lyseblå form. Disse elementene er i beste forstand uforklarte.