Majestetisk Munch-opplevelse

OSLO
Satyricon og Munch
MUNCH - Munchmuseet
Utstillingen står til 28. august

Umiddelbart høres det ikke ut som noen dårlig kombo, heller, for både band og kunstner er utvilsomt opptatt av liv og død - særlig det siste.

Det er, litt overraskende, ikke så mange verk som er med av Munch, og det er kun et lite rom det hele foregår i – men dette er et klokt valg: helheten blir konsentrert og oversiktlig.

Mørkt rom
Det mørke rommet, som er like beksvart som da Sandra Mujinga viste sine skulpturer her, er en fin kontrast til de nesten overnaturlige distinkte, skarpt opplyste bildene. De er som små åpenbaringer der de så å si stiger – nærmest svever – frem fra mørket. Monteringen og lyssettingen av bildene i mørket står naturligvis i stil med den dystre tonen i Satyricons verk, som for øvrig er ganske langt fra det vi er vant med fra den kanten. Satyricons verk er denne gangen mer som et lyddikt, som oppleves assosiativt og utforskende, ofte med skjebnetunge drønn, men også til tider lyrisk, der det leter seg frem i rommet mellom lyd og bilde.

De «svevende» verkene får i denne settingen nesten et gotisk preg: vampyrer, demoner, underlige begivenheter dominerer, og de forvridde ansiktene i maleriene leder nærmest tankene i retning av zombie-filmer. Det rytmiske og pulserende i Satyricons musikk fletter seg sammen med himmelhvelvingens slyngninger i Angst (1894), eller de mange andre repetisjonene i verkene. «Gjentagelsesvirvlene» i musikken er også et motsvar til sirklene som driver rundt i de grønngule fjesene. Angsten er jo, som døden og kjærligheten, noe vi aldri kan få helt grep om med viljens makt, men som vi kan erfare i angstbrusets pumping ved å hengi oss til den, slik menneskene overgir seg til det monumentale Menneskeberget (1909) og Sørgemarsj (1897).

I disse to verkene er det noe monumentalt, utvilsomt, men det er ikke monumentet som feiring det er snakk om, men snarere som en oppgivelse av det individuelle i en henrykkelse eller ekstase, selv om det er uvisst om det er glede, frykt eller noe annet som driver menneskene sammen i disse opptårningene av legemer.

Når Satyricon endelig slipper løs sitt velkjente drønn av gitarer inngår oppdriften i disse sammenstillingene i samme type episke bevegelse.

Menneskelig omriss
Det er i det hele tatt krefter som i en eller annen forstand fanger mennesket i noe større som forener musikk og bilde her: individet er hele veien truet av følelser i eget bryst, eller naturens enorme krefter som ubønnhørlig fortsetter sin rundgang uansett hva den enkelte måtte ønske eller ikke ønske seg.

Det skjøre omrisset av to mennesker gjennomlyst av den bakenforliggende naturen i Trollskog (1919-1925) er et av de mest fascinerende bildene i så måte. Her er dragningen mot naturens kretsløp og individets skjørhet så sterk at selve bildet av naturen iltert driver rundt og nekter å slå seg til ro i en idyll mennesker kan føle seg hjemme i eller finne vakkert og behagelig. Det er heller ikke bare naturens egen kraft som gjennomlyser den individuelle menneskefiguren, men sentralperspektivets ville sug innover i bildet. Igjen understøtter musikken dette drivet mot noe større, som jo også kan beskrives som en slags dødsdrift. Lyriske partier i Satyricons verk belyser godt det sårbare i individet versus naturens veldige krefter.

Andre mulige konstellasjoner
På vei ut fantaserer jeg rundt hvilke andre artister som kunne aktivert Munch, og finner ut at det hadde vært interessant med noen som utforsket helt andre, lysere og luftigere sider ved Munch. De Lillos, for eksempel, som min venn Bjørn Bjarre foreslår, kunne vært en spennende utfordring for museet – og Munch. Satyricon og Munch er uansett en av de mest interessante settingene vi har sett Edvard Munch i siden han forsvant fra de levendes verden. Kanskje er det også begynnelsen på en hyppigere utveksling mellom kunstfeltene på det nye museet?