Multimedialt landskapsmaleri

Når man tenker på ordet landskap, tenker man som regel først på topografi. Man tenker på naturtyper, på elver, fjell og trekk som definerer et avgrenset geografisk område. 

På sent 60- og tidlig 70-tall ble denne forståelsen av landskapet utvidet. Inspirert av datidens oppblomstring av økologiske tenkemåter, utviklet den kanadiske komponisten R. Murray Schafer en egen lydøkologi. Lydlandskap ble definert som den samlede opplevelsen av lyder et gitt sted til en gitt tid. Videre skiller man mellom geofoni (naturlige, ikke-biologiske lyder), biofoni (lyder fra levende organismer) og antropofoni (lyder fra menneskelig aktivitet). 

Når Espen Sommer Eide i utstillingen Wild Music Reserve (Pasvik) skildrer landskapet rundt Pasvikelva på grensen mellom Norge og Russland, gjør han det nettopp med utgangspunkt i at lyden kan fortelle noe minst like vesentlig om et sted, som dets geografiske eller politiske karakter. 

Langs grensen med støvelmikrofon 
Sommer Eide har bakgrunn fra det legendariske elektronika-miljøet i Tromsø på 90-tallet under artistnavn som Alog og Phonophani. Miljøet hadde kanskje sin fremste styrke og egenart i at den eksperimentelle nerven alltid var vel så til stede som viljen til å underkaste seg sjangerens krav om dansbarhet. Siden 2010 har han vært del av den tverrkunstneriske og teknologisk innovative kunstnergruppen Verdensteatret. I dag jobber Sommer Eide med video, lyd og trykk, og den eksperimentelle tilnærmingen er fortsatt til stede. 

På gulvet står 14 retningsstyrte parabolhøytalere som spiller lyd fra feltopptak sammen med musikk i løpet av en 28 minutter lang loop. To skjermer viser filmer. Den ene viser opptak fra naturen i området tatt med infrarødt kamera, samt en time-lapse av solen og dens boblende overflate sett gjennom et teleskop. Den andre viser hvordan han fremstiller en krystallkomponent til bruk i en hjemmelagd mikrofon, som han monterer på en tradisjonsrik russisk tovestøvel kalt katank – som han så gjør feltopptak med ved å vandre rundt i landskapet.  

Fungerer som en helhetlig installasjon 
På en tørkestativlignende metallstruktur innerst i rommet henger ulike grafiske trykk, de fleste av dem visuelle representasjoner av lydopptak. Dirrende lydbølgestriper overlapper iblant hverandre og danner geometriske mønstre. Enkelte av mønstrene gir assosiasjoner til noen slags flagg, andre ganger er bølgene plassert i sammenheng med stillbilder fra videoene.  

Plasseringen innerst i rommet hindrer at de visuelle inntrykkene får forrang, slik de har en tendens til i slike utstillinger. I stedet får de rollen som supplement, slik at hovedvekten ligger på det å bevege seg rundt i rommet – bare det å være i dette lydlandskapet over tid. Mer enn en utstilling med forskjellige verk er dette en helhetlig installasjon, et slags multimedialt landskapsmaleri. 

Ved å bevege seg rundt i utstillingen, speiler man som besøkende Sommer Eides naturvandringer. For eksempel er det ikke alltid lett å høre hvilke lyder som kommer fra hvor – ikke ulikt fuglekvitteret man hører fra et tre uten å noen gang få øye på fuglen. 

Lydøkolog Schafer pekte på at lydlandskapene i moderne tid har beveget seg fra hi-fi til lo-fi: Stadig flere lyder blir druknet i støy, og de lydene som likevel høres får lavere prioritet. I en middelalderlandsby hørte alle kirkeklokkene. Men når en bil tuter i en moderne storby, er det ingen som leer et øyelokk. Litt den samme effekten får man gjennom i Sommer Eides verk, når de subtile naturopptakene gradvis forsvinner i en musikalsk kakofoni. 

Sterke sammenhenger – men mye avstand 
Utstillingens kanskje sterkeste kvalitet er hvordan alt henger sammen. I en av filmene dukker en flokk gjess opp ved elvebredden. Hodene stikker bare såvidt opp over sivet, slik at de lange halsene og hodene minner om noter på et noteark. 

Avstand blir et sentralt poeng. Pasvik naturreservat strekker seg over begge sider av den norsk-russiske grensen. Siden den russiske invasjonen av Ukraina har grensen vært stengt, og halve naturreservatet ligger derfor avsondret fra menneskelig aktivitet. De ulike prosjektene som utgjør denne utstillingen fremstår derfor som tilnærmelser; som forsøk på å skildre noe som ikke vil la seg skildre, som undersøkelser av hva det betyr å strekke seg etter noe som ikke er tilgjengelig. 

Avstanden kommer også til syne i utstillingsdesignet. Det er en avgrunn mellom det dype finnmarkslandskapet opptakene er gjort i og utstillingen på Olaf Ryes plass i Oslo. Uttrykket er dessuten kaldt og teknologisk. De gjennomsiktige parabolene fremhever det tekniske opphavet til lyden som fyller rommet. Det er ikke gjort noen forsøk på å skjule ledningskaoset på gulvet. 

Belønner tilstedeværelse 
Heller enn å mane fram et fokus, belønner Wild Music Reserve (Pasvik) tilstedeværelse, samtidig som den hele tiden understreker avstanden som alltid eksisterer mellom verden som undersøkelsesobjekt og våre forsøk på å gripe – og begripe – den.