La olja ligge
To år etter den store soloutstillingen på Henie Onstad Kunstsenter er Per Barclay tilbake hos sitt faste norske galleri, OSL Contemporary. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og OSL contemporary
Per Barclays kunst har alle ingrediensene til å tolkes i hjel, men er faktisk best når den utforsker form gjennom enkle skulpturer.
OSLO
OSL Contemporary
Per Barclay
Utstillingen står til 8. november
I 2025 er det 36 år siden Per Barclay (f. 1955) fant opp kruttet, i alle fall med hensyn til sin egen karriere. I et visningsrom i den nederlandske byen Breda fylte han et helt gulv med olje. Det var ment som en installasjon, men da han så fotoene fra utstillingen skjønte han at dette like gjerne kunne være verk i seg selv.
Resten er norsk kunsthistorie. Barclay representerte Norden på Venezia-biennalen i 1990, og ble en av de første norske samtidskunstnerne med en karriere også utenlands. Han bosatte seg i Firenze i 1979, og har siden bodd i Bologna, Roma og Paris og i Torino, hvor han i dag har base, delt med Oslo.
Kunst for oljealderen
I tillegg til installasjoner med olje har han også hellet melk, blod og vin utover gulvet i naust, bunkere, kirker og klostre. I 2022 fylte Barclay Gamle Deichman med olje i forbindelse med en stor separatutstilling på Henie Onstad året etter. Sjelden har installasjonene vært mulig å oppleve på andre måter enn gjennom fotografier.
Barclays skulpturer bidrar til å bryte opp i gravalvoret som preger oljebildene. Nærmest kamera: Per Barclay, Nøkken (2025). Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og OSL contemporary
Denne utstillingen er en fortsettelse av det som er et modent kunstnerskap, og har ikke noen tittel utover kunstnerens navn. Her er foto hvor det ligger olje eller melk på gulvet – bilder som for øvrig tas av fotograf Fin Serck-Hanssen, ikke Barclay selv – og metallskulpturer som, blant annet, forestiller hus; et annet gjentagende bilde i Barclays univers.
Veggene på husskulpturene ser ut som de holder på å løsne. På grunn av fiffig montering kan de plutselig minne om fugler med vinger, eller krypende insekter. Men metaforen om hus uten vegger, det å være hjemme, men fortsatt ikke trygg, skinner alltid gjennom. Men det er ikke bare alvor. En skulptur er delvis nedsenket i en pidestall, og har fått tittelen Nøkken (2025). Med skulpturene får Barclay mye ut av lite.
Fra sakralt til rasjonelt
I Cimabue, Chiesa di San Domenico, Arezzo (2014) speiler Cimabues gyldne krusifiks fra rundt 1270 seg i mørk olje. Speilingen gjør at korset vises opp-ned, noe som kombinert med det «onde» elementet ved den mørke oljen, taler et vel tydelig språk.
Når Barclay gjør enda et hopp i kunsthistorien, frem til Aase Texmon Rygh, er oljen byttet ut med melk. Til venstre: Per Barclay, Utpost, 2025. Til høyre: Per Barclay, Aase Texmon Rygh, skisse til Spiral I (senere Piruett), OSL Contemporary, Oslo, 2025. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og OSL contemporary
Guido Renis Massacre of the Innocents (1611) speiler seg i et annet fotoverk. Maleriet forestiller historien om da Herodes beordret alle små guttebarn drept, i et forsøk på å drepe Jesus. Bildet fungerer som bro over til verkene i utstillingen fra KODE i Bergen, hvor Edvard Munch og Christian Krogh har fått den samme barclayske oljebehandlingen.
Barclays foto har ingrediensene til å tolkes ihjel. Speilet, det mørke, det sakrale, og ikke minst olje, som både er resultat av en millioner år gammel biologisk nedbrytningsprosess og motor for den industrielle revolusjon. En substans som har løftet menneskeheten fra nettopp forestillinger om kommende profeter og nødvendigheten av å drepe guttebarn frem til moderne tid, hvor god kunst ikke trenger å være så komplisert; det kan være en skulptur med en besnærende matematisk form.
