Små, effektive bilder

Oslo
Sagene Kunstsmie
Bente Louise Aas
I ukjente trakter
Står til 19. oktober

Sagene Kunstsmie er ikke Nasjonalmuseet. Visningsstedet som ligger i den røde høyblokken på Sagene, består av ett rom, og den som stiller ut kan velge mellom grå eller hvite vegger. Bente Louise Aas har til utstillingen I ukjente trakter gått for grått. Det er et godt valg, som passer til det dunkle og litt tunge, og det i høy grad stemningsfulle ved bildene hennes.

Aas’ motivkrets består av slake østlandske landskap, hvor nakne trær og skakke lyktestolper ofte er det eneste til stede i forgrunnen. Størstedelen av komposisjonene fylles av himmelen, som alltid er i fargespill, fanget et sted mellom natt og dag.

Bente Louise Aas (f. 1958) gikk ut av Statens kunstakademi i 1991. Et tiår senere hadde hun blitt vist på Høstutstillingen seks ganger og hatt flere separatutstillinger. De siste årene har det blitt flest gruppeutstillinger, den siste, «Landskap», på Indre Østfold Kunstforening, sammen med blant andre Morten Andenæs. «I ukjente trakter» på Sagene Kunstsmie er faktisk Aas’ første separatutstilling siden Trafo kunsthall i 2013.

Smått er godt
Aas maler direkte på treplater. De største bildene er rundt A5-størrelse, de minste kan sammenlignes med et litt tykt bokmerke. I begynnelsen av karrieren jobbet Aas i større dimensjoner, men da en vaktmester en gang kom gående med litt avkapp, fant hun sitt format. Størrelsen gjør at bildene kan produseres i store volum, noe som, slik jeg forstår det, også er Aas’ arbeidsmetode: Lite er planlagt på forhånd, arbeidet i seg selv bestemmer veien. Resultatet er at bildene uttrykker en følelse eller et sentiment heller enn en konkret idé eller påfunn.

Fra Donald Duck til nordisk noir
En litt overraskende kunstnerisk inspirasjon er Donald-tegneren Carl Barks. Men der Aas tidligere, som i Barks med Donald-universet, balanserte mellom tragedie og komikk, er de nyere bildene i større grad løsrevet fra scener. Men den nedstrippede stilen, hvor hver linje teller, har de fortsatt til felles.

Tidvis beveger Aas seg i retning av en slags science fiction. Jorden fremstår tom. Det er i himmelen bildet egentlig foregår. I Utsikt fra soverom, 2025, svever en stein gjennom luften. I Like utenfor byen, 2025, ligger det som muligens er samme stein i et slags krater med pinner stikkende opp rundt seg for å merke opp trygg avstand. Når mennesket er til stede hos Aas er det som spor: som pinner i jorden, en skjev lyktestolpe ingen har vedlikeholdt på en stund, øde kraftlinjer og ubestemmelige arkitektoniske strukturer.

Tomheten skaper en underlig noir-aktig stemning, som gjør Aas’ bilder til mer enn bare romantiske fargespill over en horisont. Dermed blir dette noe mer enn bare enda noen malerier av hvor fin himmelen er.