Mer enn bare en godt tenkt utstilling

Trondheim
Dropsfabrikken
Kristine Fornes (f. 1971), Marthe Kampen (f. 1986)
Trådenes fortellinger
Utstillingen står til 25. mai

Trådenes fortellinger er en del av den fjerde utgaven av Hannah Ryggen Triennale (HRT).

De siste årene har det skjedd noe med tekstilkunstner Kristine Fornes arbeider. De er blitt røffere. Tekstilene er grålige og mørke, som om de er dekket av skitt, og de er i mange tilfeller gjennomhullete på en måte som gjør at de ligner noe halvveis forråtnet drit man finner i skogen bak en forslitt og mosegrodd gapahuk.

Bare så vidt kan man skimte vage motiv, ofte utført med blyant eller subtil brodering, som gjerne forestiller arkitektur, enten det er en norsk gård, eller noe fjernere, østlig-aktig, med søyleganger og kupler.

På overflaten ser Marthe Kampens arbeider helt motsatte ut: ekspressive grovskårne motiver, blomster og sterke, nesten barnslige farger. Likevel får Trådenes fortellinger ved Dropsfabrikken i Trondheim disse ganske ulike kunstnerskapene til å ikke bare snakke sammen, men også utfylle hverandre. Resultatet er en fruktbar utstilling som blir mer enn summen av bestanddelene. Forankringen i årets HRT spenner fra hyperlokal til global. Fra tekstiltradisjoner på en familiegård i Tolga (Ingrid Viksmo), til vever i den maskuline Manjak-tradisjonen, «uberørt av koloniale appropriasjoner» (fransk-senegalesiske Damien Ajavon).

Trådenes fortellinger er litt av begge deler.

For å ta Fornes først: Hun bidrar med en rekke tekstilarbeider, som spenner fra ganske små stykker med blomstermotiver utført i broderi eller i ull, kollasj-aktig festet til tøystykkene, til halvstore arbeider som har det til felles at de drar linjer bakover i historien – og østover på jordkloden. Med inspirasjon hentet fra de eldgamle handelsrutene mellom øst og vest, kjent som Silkeveien. Dette er verk med mange lag! På overflaten er det flust av ekspressive kvaliteter. Fra måten Fornes farger tekstilene på, for eksempel med japansk shibori, en form for knytefarging (som har gitt opphav til hippienes batikk) til mønstrene hun trykker med, som kan være rene siteringer fra flere tusen år gamle klesplagg, for ikke å glemme selve måten hun har håndtert stoffet på. Det viser seg at det ofte istykkerrevne uttrykket skyldes at hun banker tekstilene nesten i stykker med en hammer.

Litt kontekst gjør seg
De knapt gjenkjennbare formene i motivene, enten det er blomster eller arkitektoniske strukturer, er i seg selv nok til å vekke fascinasjon. Likevel er dette verk som trer tydeligere frem ved hjelp av litt kontekst – som generøst gis i verkslisten. For eksempel kan man lese at den blå delen av det dobbeltsidige verket Blue Dragon. Red Sparrow forestiller en moské i den vestlige kinesiske provinsen Xianjiang, hvor tusenvis av moskeer de siste årene er blitt revet, mens den røde siden forestiller en karavanserai, en mellomstasjon for handelsreisende langs Silkeveien. I tillegg kan galleriet opplyse om at en del av mønsteret brukt i den røde delen er hentet fra bekledningen til den to meter høye mumien Yingpan man, en levning av kaukasisk opprinnelse som ble funnet i Xianjiang.

Referansene føles såpass obskure og fjerne at disse forklaringene virker stimulerende heller enn at de på noen måte lukker verkene – 18 i antall.

Med bakgrunn fra Finnskogen
Marthe Kampen bidrar med åtte verk, hvorav seks i serien I en hage, en mental provins. Sistnevnte består av pasteller der motivet er fantasiblomster, ment å representere det mentale rommet man har for seg selv når man lukker øyene og bare lar fantasien ta over. I denne utstillingen er det som om disse slår takten. Pastellene blir et sted å falle tilbake til, men de påkaller likevel ikke den samme konsentrerte oppmerksomheten som Fornes’ tekstiler.

Derfor er det passende, for balansens skyld, at Kampen også bidrar med et tekstilverk, og at dette også er utstillingens klart største. Veggteppet Tvi det mørket du omgis bygger videre på ideen om den mentale provinsen, men på et større, mer komplekst plan.

I en slags hage hersker det en trygg, søt ro. En familie, som er til stede som omriss, er omgitt av bugnende liv, en orrfugl, en enhjørning, noe som ligner biller, fantasiblomster og ikke minst en hel rekke beskyttende magiske symboler. Disse er hentet fra kunstnerens bakgrunn fra Finnskogen, hvor skogfinnene tok med seg en tradisjon om å beskytte hus og gård med bestemte symboler. I denne tradisjonen var det ikke symbolene i seg selv som hadde beskyttende kraft, men intensjonen disse ble laget med.

Denne forståelsen av symboler er naturlig å ta med også til verket som helhet, slik at det får en dypere, potensielt dystrere klangbunn, enn det overflatens søte, livsbejaende, ja nesten litt IKEA-bestselger-aktige uttrykk skulle tilsi.

Ser man det på den måten, er det likevel ikke så stor forskjell mellom Kampens lette fantasiverden og Fornes’ dystrere, referansetunge historisk funderte praksis som man kan tro ved første øyekast. Begge plasserer verkene tydelig i vår politiske samtid, og passer kanskje enda bedre nå enn da det ble laget – med tanke på de siste ukenes raske utvikling til det verre. Men, mens Kampen finner beskyttelse og trygghet i tradisjonene og det nære, ser Fornes bakover i historien. Det hun finner der, nesten visnet bort som et tekstil som knapt henger sammen, er et håp, nei en visshet, om at fredelig kulturell sameksistens mellom kulturer ikke bare er mulig, men, når alt kommer til alt, vanlig.