Vever seg inn i nyhetsbildet

TRONDHEIM
Hannah Ryggen Triennale 2022: Anti-monument I
TKM Gråmølna, Trondheim
Utstillingen står til 14. august

Fragmentert tilstedeværelse
Til tross for at hovedarrangøren Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum mangler egne lokaler for tiden, er årets Hannah Ryggen-triennale påfallende tilstedeværende. Flere kunstinstitusjoner i og utenfor Trondheim viser utstillinger knyttet opp mot Ryggens (f. 1894 - d. 1970) kunstnerskap. Dette kommer i tillegg til de tre hovedutstillingene med samletittelen Anti-monument, som befinner seg i Trondheim Kunstmuseums avdeling Gråmølna, ved Hannah Ryggen-senteret og Austråttborgen i Ørland. Denne teksten handler om utstillinga ved Gråmølna, hvor de fleste av Ryggens verk stilles ut sammen med en rekke samtidige kunstnere.

Krig da og nå
Veggene inne på Gråmølna er malt i en dyp blåfarge, sikkert et pek mot Ryggens bruk av potteblått. Her får imidlertid fargen en ny mening, for sammen med veggtekster i gult føyer utstillingen seg inn i rekken av støtteerklæringer for Ukraina. Det er med på å forankre Ryggens budskap om fred og nestekjærlighet i et pågående nyhetsbilde. Flere av teppene som vises her ble laget i protest mot vold og urettferdighet: Drømmedød (1936) og Liselotte Hermann halshuggen (1938) viser begge til nazistenes fengsling, tortur og drap på aktivister og regimekritikere. Grå figur (1961) handler om usikkerheten ved å leve i en tid med masseødeleggelsesvåpen. Den fortapte sønn (1944), om en villfaren ung mann som returnerer til familien sin, er spesielt påfallende da halve teppet er vevd i gule og blå striper, med fotspor på kryss og tvers i samme farger. Her blir det ekstra tydelig at Ryggens arbeider, til tross for at de kan være nokså spesifikke motivmessig, stadig er relevante.

Et utvidet tolkningsrom
Mest interessant blir det likevel når Ryggen settes opp mot andre, nålevende kunstnere. Der hvor Ryggens budskap ofte er direkte, tilfører de andre kunstverkene et større tolkningsrom og dynamikk til utstillingen. Aller mest iøynefallende er Marthe Mindes vevinstallasjon Mellom loft og kjeller (2021-2022). Verket består av to store, ovale speilplater i topp og bunn, og mellom dem henger massevis av fine ulltråder. Lirket inn i trådene er flere hvitspikkede rognebærgreiner i trappetrinn-formasjon. Verket er ruvende og intrikat på samme tid, som om det nettopp rommer alt mellom himmel og jord, loft og kjeller. Romlig og estetisk er verket slående, samtidig som materialbruken er gjennomtenkt. I likhet med Ryggen benytter Minde seg av lokale ressurser, her fra sau og rognebær i Langedalen i Haukeland hvor kunstneren bor.

En røffere feminisme
Et annet verk som fungerer spesielt godt er Matilde Westavik Gaustads billedvev fra serien Nurturing, Docile and Eager to Please (2017-2022). Tekstilet er et av flere deler som til sammen dekker overflaten av kraftverket Middyr ved Haukelifjell. Delen som vises på Gråmølna er lang og mørk og strekker seg fra topp til bunn av lettveggen den er montert på. Det ser ut som om det er oppstått en flenge i veggen. I motsetning til Mindes verk tok det en stund før jeg ble klar over Gaustads bidrag. Den subtile monteringen gjør at verket kunne vært en del av utstillingsarkitekturen. Det utgjør en fin kontrast til Ryggens tepper, som fremheves ved hjelp av spesiallagde forhøyninger i veggene. Det feministiske hos Ryggen speiles hos Gaustad, hvor verkstittelen er hentet fra Simone de Beauvoirs Det annet kjønn. Tematikken får imidlertid en ny dimensjon her: Når kvinnen sammenlignes med et kraftverk får det feministiske tankegodset en ny og befriende røff innpakning.

Fellesskapets historier
Flere andre verk i denne utstillingen forteller sterke historier, som Jennie Bringakers steinskulpturer til minne om kvinnene som ble stemplet som tyskertøser etter andre verdenskrig. Eller Marit Helen Akslens pledd av regnhyre, A Cover for Alan Kurdi (2018), dedisert til den treårige, syriske gutten som ble funnet livløs på en strand under flyktningkrisen i 2015. Sistnevnte rører ved etiske problemstillinger, for i hvor stor grad kan man lage kunst av andres lidelse før det bikker over i utnyttelse? Anti-Monument I stiller relevante spørsmål og kobler opp nye sammenhenger i det som er blitt en tettpakket og referanserik utstilling.