Fra fullt treff til overflateeffekt

På Haugar Kunstmuseum i Tønsberg følger vi nå Frits Thaulows  briljante penselarbeid gjennom 30 års praksis. 

Frits Thaulow (1847–1906) var en av de mest internasjonalt kjente og beundrede av alle norske kunstnere. Han vekslet lett mellom naturalistiske parkscener, norske snølandskap, dystre fabrikkbygninger og stemningsfulle franske landsbyer, ofte med vann og en elv som hovedmotiv. Han var like mye hjemme i Kristiania, på Stord, i Dieppe som i Paris. Utstillingen på Haugar er forbilledlig klart og følsomt kuratert, med grupper av lignende bilder samlet i hvert rom. Museet og kuratorene har også satset på utsøkt formidling gjennom enkle veggtekster, tidslinje, kulturarrangementer og en solid nyskrevet bok der Thaulows liv som kunstner, bohem, kunstnerpolitiker og mann av sin tids privilegerte borgerskap, er grundig beskrevet. Utstillingen gir stor visuell glede og bør besøkes av alle som vil oppleve malerkunst på høyt internasjonalt nivå. 

Hva var Thaulows styrke som maler? 
Utstillingen viser at Thaulow ofte, og særlig i den naturalistiske og realistiske storhetstiden på 1880-tallet, oppnådde en imponerende rapport mellom komplekse motiver (trær, gress og korn, halvnakne grener med høstløv på og speilinger og krusninger i vann) og penselens rytme og løp over lerretet. Som regel sitter dette som et skudd. I de beste naturalistiske bildene skaper han en detaljert, men fri og pustende gjengivelse av motivets elementer i bilder som er malt helt uten manér. Han levde seg med kropp og sjel inn i naturens egen rytme og syntaks og satte av troverdige kaskader av spor på lerretet: Bravo! 

Et av Thaulows maleriske triks 
Maleri bygger på koder og metoder. En metode Thaulow benytter, og som antageligvis er en av grunnene til den kritikk som tidlig ble rettet mot hans kunstnerskap, er bruken av pastos undermaling og stopling, som vi ser ved å gå tett innpå lerretet. (Moderne malerkunst må også oppleves tett på siden den viser sine metoder, som blir en del av det kunstneriske uttrykket.) Dette ses hos Thaulow helt  siden begynnelsen av 1880-tallet, ved at han kan stople på den okergule høstfargen i bjerkene bak i motivet, eller for å få frem de stive stråene etter at kornet er kuttet og satt i stakk, som vi kan se i maleriet fra Frøensjordet. Dette er en metode han bl.a. har kunnet se hos Gustave Courbet i Paris. I de to bildene nevnt så langt sitter denne metoden som et skudd, for den pastose undermalingen og stoplingen som lager struktur, treffes i det maleriske sporet. Det med «å treffe» er en kvalitet hos Thaulow. 

Farger, skygger, skiløpere og speilinger i brusende elver sitter der de skal i billerommet. At jeg kaller metoden et triks, som jo har en litt negativ klang, kommer av at han etter hvert bruker dette som en effekt – gjerne en overfladisk effekt – i de stemningsfulle, kvelds- og nattscenene fra maleriene i de siste ti årene av hans liv. Dette skiftet, fra fullt treff til overflateeffekt, er for meg det mest interessante med denne utstillingen og dens forhold til boken. For bok og utstilling utfyller hverandre. 

Tesen om at Thaulow var en Art Nouveau-kunstner 
Utstillingens medkurator og bokens hovedforfatter er professor i kunsthistorie, Øystein Sjåstad. Han er ekspert på denne sentrale delen av norsk kunsthistorie, og i bokens artikler er han på hjemmebane i presise utlegninger av Thaulow og hans store kulturkrets. I boken lanseres Thaulow av Sjåstad selv, og kunsthistorikeren Nicholas Parkinson, som en art nouveau-kunstner. Men i utstillingen er Thaulow presentert i en hovedsakelig «white cube», med noen rom smakfullt malt i lys grønn, rosa og petrolblå. Han presenters ikke i et totaldesignet art nouveau-miljø. Kuratorene har altså bevisst valgt å ikke gjøre som de i sommer gjorde på Nivaagaard i Danmark, der Bloomsburykretsens maleri og design var iscenesatt med heldekkende malte veggmønstre fra gruppens samlingsted i Sussex, gården Charleston. Utstillingen fra Haugar har gitt ett av «stemningsrommene» en dyp petrolblå farge, men de fleste bildene henger alene på hvit vegg slik at publikum og kritiker kan analysere dem som i et kunsthistorisk laboratorium.  

Sjåstad skriver om elvemaleriene: «Tenk også på hvordan Thaulow maler strømningene i vannet – disse er ikke bare tidvis realistiske gjengivelser, men også dekorative mønstre som sirkler rundt i bildet – i tråd med tidens smak for bølgende organiske linjer.» (s.135) 

Dette blir det vanskelig å tro på når bildene møter oss alene på hvite eller ensfargede vegger. Malemåten i elver og vannspeil hos Thaulow er hentet fra impresjonismen og naturalismen. Det som skjer her er virkelig interessant. For Sjåstad og Parkinson, som hovedsakelig skriver om Alexandra Thaulows (1862-1955) dekorative lærarbeider i trypisk art nouveau-stil – skriver som om det er Thaulows kunstnermiljø som former analysen og beskrivelsen av bildene. Det faktum at Thaulow var venn med Aubrey Beardsley, stilte ut hos Siegfried Bing i Paris og at hans malerier og pasteller ble kjøpt for å pryde hjem i art nouveau-stil, gir ikke et tilstrekkelig grunnlag for deres tolkning av formspråket. Tesen er dristig, men må kritiseres og videreutvikles hvis den skal bli et nyttig bidrag til kunsthistorien. 

Vannet hos Thaulow  
For vannet hos Thaulow er gjennom alle de tredve årene utstillingen omfatter skildret slik at linjestrukturen i vannet nettopp ikke fremstår overfladisk som et «bilde» eller «dekorativt mønster». De stiliserte og abstrahertet linjene i symbolisme og art nouveau fjernet seg fra det empiriske. Formingen av vannet hos Thaulow derimot fremstår som det rent naturvitenskapelige resultat av det vanntunge dypet som fornemmes som en voldsom kraft under overflaten og som sammen med topografien og bygningsmassen ganske fantasiløst bare utrykker en nærmest positivistisk empirisk hendelse, helt styrt av naturkreftene. Jeg kan nesten beskrive bunnens topografi under vannmassene og hvordan denne former overflaten. Det er kraften i den rennende floden Thaulow har kroppsliggjort. Å trekke inn Alexandra Thaulows lærarbeider, som er strengt japonismeinspirert og dekorativt av-naturtalisert til abstrahert mønster, motvirker forsøket på å underbygge tesen om Thaulow som art nouveau-kunstner. Der snødekte elvebredder tegner buktende linjer er det heller Guds hånd, skaperverket selv eller naturlovene som fører penselen. Jeg føler tonnkraften i det rennende vannet midt i buken når jeg ser elvebildene.