Nye hus under boligfeltets himmel

BOK
Anne-Kristine Kronborg, tekst
Ivan Brodey, foto
Husboken – Historien om Block Watne
Design: Rune Døli [Modest]
Forlaget Press, 2024
Boken er utgitt i samarbeid med OBOS Block Watne

Så har Block Watne-husene fått sin egen bok, og det er vel fortjent. Arkitekturhistorikeren Anne-Kristine Kronborg har skrevet teksten og Ivan Brodey har fotografert et utvalg hus, noen på tomta og enkelte med interiører. Boken er en kjærkommen analyse og oppsummering av et monumentalt fenomen innen norsk boligbygging. Kronberg er grundig og beskriver stilutviklingen gjennom tiårene i et klart og presist språk. Hun redegjør grundig for stilimpulsene, først og fremst fra etterkrigstidens USA, men også fra fjell-landskapet i Alpene.

Kronborg skriver akkurat passe detaljert om husbankens rolle, norsk arealplanleggingspolitikk og hvordan huskjøpernes smak og boligdrøm endret seg med tidsånden. Leserens oppmerksomhet opprettholdes. Hun følger tidsånden fra en internasjonal fascinasjon for det amerikansk moderne til en ny regional identitet som søker trygghet i forestillingen om en «lokal byggeskikk». Dette er reflektert og forbilledlig gjort. Kronborg er her tett og godt på sitt tema, og hun evner å sette seg i kundenes sted. Faksimiler av annonser og fargelagte tegninger fra katalogene forankrer teksten i opplysende illustrasjoner. Ivan Brodeys saklige fargebilder yter husene rettferdighet, og det er smart gjort at vi får vite hvor de ligger, for dette er hus som ble bygget over hele landet.

Boken er godt designet av Rune Døli med bred marg mot midten, som gir plass til nyttige billedtekster. Personlig kan jeg styre meg for den kraftige typen i brødteksten. Den er nok «moderne» og i tråd med Block Watnes profilering, men litt tung å lese.

Et svært interessant tema i boken er rollen til den ufaglærte arkitekten Oddmund Berge, som har reist, studert, lyttet og tegnet moderne hus som mennesker faktisk likte; likte så godt at de gjeldsatte seg for å kunne bygge dem. Berges profesjonelle innsats er absolutt verdt å både verdsette og huske. Men i brytningen mot de avanserte arkitekttegnede eneboligene i samme periode – som Kronborg er klar over – ligger det store spørsmålet latent. Et spørsmål som i dag er langt mer presserende og relevant enn da Berge tegnet hus på 1960- og 70-tallet. Spørsmålet gjelder i hvilken grad kulturen skal styres etter markedslogikken. At en huskjøper er en kunde er alle enige om. Men skal, for eksempel, også en museumsgjenger først og fremst være en kunde? Dette fokusskiftet, at publikum indirekte skal påvirke programmeringen og formidlingen, har allerede endret spillereglene i norsk museumsvesen. Og en lignende brytning sliter på opprettholdelsen av hierarkiene i norsk skjønnlitteratur. Boken lar et spørsmål stå delvis ubesvart: Skal Block Watne-husene skrives inn i norsk arkitekturhistorie, (som Kronborg synes å åpne for) eller passer de bedre i norsk kulturhistorie? Jeg har ikke noe klart svar, men er villig til å være med å diskutere det.

Noen innvendinger
Det er så mye bra i denne boken at jeg avslutningsvis godt kan pirke litt. Vi kan lese at den utvendige pipen er et moderne trekk og at det ikke er optimalt som oppvarming. Men utvendige piper går i USA i hvert fall tilbake til 1700-tallet og dersom volumforholdene mellom grue, røykammer, snitt og høyde på pipa er riktig beregnet, kan den varme godt selv som åpen peis. Den lave takvinkelen blir forklart med både ny takstolteknikk og med husbankens regler. Men den lave takvinkelen er utover dette et åpenbart stilideal Oddmund Berge kan ha funnet både i præriehusene (gjerne med helvalm) i Midt-Vesten og fra Bungalow Heaven i Pasadena. På side 73 vises et nydelig fotografi av elegant hus på Hvaler, og det er veldig amerikansk i sitt uttrykk.

Et lite hjertesukk til slutt
Kronborg avslutter med en misforståelse av funksjonalismens slagord ved å sitere det feil, noe nesten alle gjør. Alle som skriver om funksjonalismen må unne seg å lese Henry Louis Sullivans artikkel «The Tall Office Building Artistically Considered» fra 1896. Sitatet derfra lyder «form ever follows function». Les artikkelen og se hva han mente med den konklusjonen; arkitekten som var en av arkitekturhistoriens store ornamentmakere, i støpejern, keramikk og glass. Funksjonalismen var ikke ornamentfiendtlig, men den godtok riktignok ikke hva som helst.