Sin generasjons største maler?

DRAMMEN
Thorvald Erichsen
Levende landskap, maleri 1920 – 1939
Drammen Museum
Kurator: Per Bjarne Boym.
Katalog på norsk og engelsk med artikler av Per Bjarne Boym og Åsmund Thorkildsen. Utgiver: Drammens Museum.
Står til 26. august

I samlingsutstillingen på Nasjonalmuseet er Thorvald Erichsen representert med ett landskap og ett portrett av de 42 maleriene som er i samlingen. Nå som vi er midt oppe i en ny diskusjon om hva som skal regnes inn i vår kanon, blir spørsmålet: Hvorfor mistet Erichsen sin posisjon?

Den formalistiske forståelse av maleriet ga Erichsen hans viktige plass i fortellingen om norsk modernistisk maleri. Denne fortellingen, som er tett knyttet til begrepet om form og stil, er blitt satt til side for diskusjoner om resepsjon og kunstverks ideologiske funksjon, moralske og ideologiske standpunkter i Nasjonalmuseets samlingsrepresentasjon. Det gjør det ikke bedre at i det store bildet av samtidskunsten har det i flere generasjoner vært et hardkjør mot maleriet som en kunstform, foretrukket av en allianse av småborgere, kunsthandlere og rike samlere. Et forsvar for Erichsens kunst i dag risikerer å møte en vegg av taushet. Kurator Per Boym har arbeidet med Thorvald Erichsen i over trettifem år Han har tidligere stått bak viktige utstillinger av ham i 1989 og 2004.

Levende maleri
Utstillingen tar for seg to motivgrupper: Holmsbu, der Erichsen maler frem til 1939 og Kjelsøy utenfor Kragerø, der han maler i perioden 1921 – 31. Bildene bør ikke oppfattes som ferieminner, men som en oppdagelse av landskapets maleriske egenskaper. Landskap er ikke det samme som natur, men betegner et avgrenset område. Det sier ikke noe om det dreier seg om en uberørt eller kultivert natur. Et bilde av et landskap forteller om lokale særegenheter ved et naturutsnitt. Egenarten ved de ulike landskapstypene omsettes i bildene til fortolkninger av det stedegne i topografi og i lysforhold.

Landskap i kunstnerisk forstand er en sjanger som tar for seg et naturutsnitt ordnet på bestemte måter ut fra sjangerens konvensjoner. Det som oppstår kan vi plassere i et kunsthistorisk forløp. Malerier utført i friluft foran motivet knytter seg til tradisjonen for friluftsmaleriet som oppstår tidlig på 1800-tallet. Bildene formes av en dialog mellom maler og visuelle inntrykk av et landskap, nedfelt gjennom et samspill mellom materialer og håndverk på et lerret. Alt som kan avlede fra den visuelle oppdagelsen av motivets mangfoldige elementer og formuleringen av dem i maleriske termer, kuttes ut.

I en serie malerier fra Holmsbu presentert i museets hovedbygg, tar Erichsen for seg et tre plassert midt på bildet som en vertikal akse som konfronterer oss og over- og underordner bildeelementene. Blant bildene er ett der treet tegner seg mot en rød bakgrunn. Det er så suverent malt at Matisse knapt gjorde det bedre. I en annen serie av et motiv med et rødt hus i høyre kant, blir naturelementene oppløst i et intenst vekselspill av farge og form. Et overgripende bildeornament skaper en hvirvelbevegelse som suger opp i seg jord, sjø og himmel, og samler naturfragmentene til en harmonisk helhet som er en Cézanne verdig. Malerisk er bildene malt på Kjelsøy preget av en innlevelse i landskapet der bildet formes som uttrykk som et gjensidig likevektforhold mellom maler og natur. Vi blir invitert inn i et rom som omslutter og oppsluker oss, fremfor å markere avstand mellom betrakter og motiv. Det er bilder der han søker seg mot en komposisjon som er horisontalt orientert og der de ulike former og strøk fremstår som likeverdige elementer på bildeflaten. Her nærmer Erichsen seg et abstrakt maleri av en naturlyrisk art som kom til å dominere i norsk maleri til frem på 1960-tallet.

Dramatikken ligger i hva som skjer på billedflaten og ikke i valg av sterke fortellinger med tydelig symbolikk, som ofte ellers er tilfellet blant Erichsens nære venner i mellomkrigstiden. Små forskyvninger i strøk, farge og rytme har åpenbart henrykt kunstneren, uten at han har blitt brakt ut av fatning. Dette siste er et viktig poeng; kunstneren søker seg ikke mot opplevelser i naturen av noe opphøyd og sublimt. Han leter seg heller frem i et landskap han er fortrolig med, etter nye og overraskende oppdagelser. Maleriene formidler hans søken og famling, mer enn at de slår fast at slik ser det ut. Nøyaktig gjengivelse spiller en underordnet rolle hos Erichsen. Han er en eksponent for et maleri der den estetiske virkning av materialer, farve, form og komposisjon dominerer, men samtidig vil han presse bildet utover det formelaktige. Bildene er beslektede, men ikke identiske.  

Maleri for spesielt interesserte?
Utvalget av bilder tydeliggjør Per Bjarne Boyms intensjon om å løfte fram Erichsens unike bidrag til norsk landskapsmaleri, som er å anerkjenne maleriet som en egen form for erkjennelse av virkeligheten. Bakgrunnen for Erichsens søken mot forenkling og abstraksjon i den sene fasen av hans produksjon, finner Boym i en reise til Tyskland og Frankrike i april – mai 1920. Etter møtet med samtidens maleri trekker Erichsen konklusjonen at han fra nå av vil søke seg mot et motiv som er «enkelt og rolig».

Sett opp mot mellomkrigstidens urolige politiske horisont, kan man oppleve Erichsens ønske om å fordype seg i naturutsnitt som uttrykte noe enkelt og rolig, som uttrykk for et ønske om å forsvare ideen om kunsten som en egen sfære, ubesmittet av de sosiale og ideologiske kamper som raste i samtiden. Parallellen til dagens debatter om det finnes noen rent kunstneriske anliggende som ikke rammes av tidens ideologiske kamper, er åpenbar. Erichsens maleriske utforsking av landskapsformasjoner, må vekke interesse også utenfor kretsen av de som er spesielt fascinert og opptatt av maleriet som en vei til erkjennelse, om han skal få en posisjon på linje med den han hadde i sin samtid. På slutten av sitt liv spurte Thorvald Erichsen henvendt til sin venn forfatteren Sigurd Christiansen: «Tror du det rene maleri noen gang vil få en chanse igjen?» Svaret henger fortsatt i luften. Sommeren vil vise om det kunstinteresserte publikum valfarter til Drammen utover våren og sommeren og gir tydelig uttrykk for at Erichsen bør få tilbake sin plass i den norske kanon!