Bok som hviler på bildematerialet

Lene Baadsvig Ørmen: 0
Redaktør: Mathijs van Geest
Tekster og intervjuer av: Jan Verwoert, Milena Høgsberg, Leah Beeferman,Ki Nurmenniemi, Cecilie Løveid
Utgitt av: Lugemik Publishing & Hordaland kunstsenter 2022
Grafisk design: Indrek Sirkel
152 sider, 400 trykkede eksemplarer

Gjennom utgivelser om og av yngre kunstnere har det skjedd en fornyelse av kunstboken. Innholdet og formen i bøkene bryter med den tradisjonelle fremstillingen med sin vekt på presentasjon av kunstneren og kritisk refleksjon over kunstnerens plassering innenfor en retning eller skole. En stor del av den nye kunstlitteraturen har et annet siktemål, men hva målet er kan virke uklart. Internasjonaliseringen av norske kunstnere, har også som et mål å få norske kunstnere ut i et større marked, så bøkene bør fortrinnsvis være i engelsk språkdrakt.

Leken og bevisst bearbeiding
Boken jeg har i hånden er først og fremst en bok som hviler på billedmaterialet – av de 152 sidene er det 40 sider med tekster. Blar man gjennom boken kan den oppleves som et fotografisk essay om kunstnerens verker, der de presenteres i utstillinger vekslende med fokus på enkeltverk. Presentasjonen av kunstproduksjonen / verkene er i hovedsak kronologisk. Det resulterer i en tydelig gruppering, som forteller at Baadsvig Ørmen arbeider systematisk med et knippe formale temaer og symboler, og at hun utforsker teknikker med særlig konsentrasjon om arbeid med metall og betong. Styrken i hennes arbeider ligger tydelig i den bevisste og lekne bearbeidingen av forholdet mellom materiale og form.

Baadsvig Ørmen fremstår som en overbevisende kunstner innenfor en sentral trend i samtiden. Eksperimentell tilnærming til etablerte håndverkspraksiser og overskridelse av tradisjonelle materialhierarkier og kunstsjangre kjennetegner trenden. Det er en kunst som henvender seg til sanseapparatet gjennom dekorative kvaliteter og kraftige materialkontraster. En trend som er anført av en rekke yngre kvinnelige kunstnere.

Løse tekster
I møtepunktet mellom de kunsthistoriske referansene og kunstnerens vekt på bruken av materialer og valg av fremstillingsmåter, ligger kjernen av kvalitet hos kunstneren. Dette blir ikke berørt på en adekvat måte i tekstene. Tekstene prioriterer å veve verkene inn i et språklig nett av referanser til filosofer, naturvitenskap, kvantefysikk og antropologi vi kjenner igjen som en skrivemåte forankret i et løst begrep om «teori». Forlagets hjemmeside annonserer: « Exploring Lene’s strong anthropological interest – the publication invites us to think about the conceptions we have about the natural and the artificial, and about the relationship between animals and humans as they have played out in different cultures and throughout history.» Dette er et overordnet tema for tekstene med ett kort fra essay som gjennomgår hovedtrekk i kunstnerskapet, men er dominert av intervjuer med kunstneren, intervjuer og dikt.

Intervjuene som utgjør det vesentlige av tekstbidragene, fremstår mer som et talerør for postulerte kunstneriske intensjoner og oppfatninger av kunsten, livet og verden, enn en kontekstualisering og kritisk refleksjon over verkene som kunstneriske gjenstander. At den institusjonelle rammen har en sterkt betydning for kunstneren, fremgår av at bildematerialet i boken er hentet fra utstillinger og utstillingssteder, og at kuratorene for utstillingene blir nevnt spesielt i bildetekstene. En oppfølging av dette ville være å ta for seg kritikkens mottakelse av hennes kunst og plassere den inn i sammenheng med øvrig samtidskunst. Den kunsthistoriske rammen blir lite annet enn generelle ytringer om at disse kunstverkene gir en følelse av noe førhistorisk og på samme tid futuristisk. Noe man kan si seg enig i, men hva ligger av dypere mening i en slik ubestemt følelse?

Omslag, forside og bakside. Lene Baadsvig Ørmen: 0. Lugemik Publishing & Hordaland kunstsenter 2022. 
Foto: Lene Baadsvig Ørmen

Tid er et overordnet tema
Gjennom å løsrive omtalene av verkene fra en kunsthistorisk sammenheng, gir boken slipp på innganger til gjenstandene som del av kunsthistorien og det begrepsapparat og språk som kjennetegner denne historien, med sine konvensjoner, tradisjoner og institusjoner. Referanser som Paul Klee, Jean Arp, Joan Miro, Henry Moore og Jean Dubuffet er opplagte, men nevens ikke. Dette er kunstnere som utviklet tanker om en modernisme som hvilte på en forestilling om en form og symbolverden som var grunnleggende, og benyttet urformer og ursymboler løsrevet fra historisk tid. Dagens fornyede interesse for surrealisme smelter hos kunstneren sammen med referanser til ting merket av tiden. Tid blir med det et overordnet tema i boken, noe som forfatterne også kommer inn på i ulike sammenhenger. Vi aner fossiler, førhistorisk kunst og rester av ting som har ligget på sjøbunnen som inspirasjon. Frem trer vesener som befolker en science-fiction verden som blander organiske og geometriske strukturer, og fremstår som nye og selvstendige vesener. Dette er et symbolspråk som vever sammen fortid, nåtid og fremtid som er tidstypisk, og uttrykker en generell skepsis til forestillingen om historisk – lineær tid og prioritering av syklisk tid.

Lekker detalj. Skilpaddefigur etter en skulptur i bronse. Preget i margen av en bokside. Fra boken 0 av Lene Baadsvig Ørmen, 2022. Foto: Øivind Storm Bjerke 

Overbevisende illustrasjonsdel
Produksjonsprosessene utgjør et vidt register av fremgangsmåter, teknikker og materialer. Det ville vært på sin plass å behandle dette samlet fordi denne siden av kunstnerens virksomhet er blant det som gjør verkene sentrale for sin tid. Det mest overbevisende bidrag i boken er illustrasjonsdelen, både i form av gjengivelser av kunstverkene og gjennom en serie pregede figurer i margen av tekstene. Designet ved Indrek Sirkel kunne nok med fordel ha spilt på færre elementer. Valg av ulike papirkvaliteter og bruken av farget papir i tekstdelene svekker til dels lesbarhet og der det er trykket på et mørk brunt papir er den nærmest uleselig. Bruken av en tykk kartong som bind er litt opplagt. Her burde designeren ha utfordret seg selv.