Kjell Erik Killi Olsen med et nytt krafttak

OSLO
Galleri Brandstrup
Kjell Erik Killi Olsen
The Continuation
Vises frem til 17. september 2022

Killi Olsen har vært en stjerne på den norske kunstscenen helt tilbake til midten av 1980 -tallet. Han er i klasse med de gamle rockehelter som stadig evner å entre scenen og begeistre sitt publikum. I likhet med de beste av dem, har han skapt et unikt uttrykk, som fyller en egen billedverden vi straks kjenner igjen, på samme tid som vi er spent på om han tilfører noe nytt.

Det er en styrke at Killi Olsens kunst bygger på et personlig og eksistensielt forankret innhold. Samtidig har billedspråket og formen blitt rikere og mer suveren. Surrerealisme har vært trukket frem som en retning som gjennom å åpne for det mytiske, mystiske og irrasjonelle, er en kilde for hans kunst. Men, hans røtter stikker dypere. Spesielt i noen av utstillingens sterkeste arbeider er det umiskjennelige referanser til urtidskunst, barnetegninger og kunst av ulike kategorier av outsidere i forenkling og fortegning av figurer, blandet med karikerte fremstillinger av troll og andre skremmende skapninger i grenselandet mellom mennesker, dyr og fantasivesener. Theodor Kittelsens troll på sitt mest grusomme, er en stadig tilstedeværende skikkelse i Killi Olsens kunstneriske univers, smeltet sammen med bisarre visjoner, enten de er fremført av middelalderens billedhoggere på Nidarosdomen, Bosch eller i tegninger som ha sivet ut av mentalinstitusjoner, Asger Jorn og Jean Dubuffets råskap, tyskeren Georg Baselitz og Italienerne Mimmo Palladino og Francesco Clementes nyekspresjonisme, som var ungdommens helter på det tidlige 1980 -tallet. Her sprenges også grenser for skillet mellom impulser fra den mest anerkjente kunst til trivialkulturens karikaturer og tegneserier.

Rikdommen på referanser i Killi Olsens bilder, bidrar til å gjøre dem til noe mer enn ytringer om dette og hint, som vi kan nikke samtykkende til, eller vende oss bort fra i vrede. Hans kunst oppleves som formidlere av kulturelt dypt forankrede arketyper med hensyn både til innhold og form på tvers av moter, genre, teknikker og tidsaldre. Brutaliteten som utfolder seg i hans kunst, får en særlig aktualitet mot bakgrunn av den aktuelle verdenssituasjon med både krig og pandemi. En ny skulptur der mennesker og kroppsfragmenter raser nedover i et slags sivilisasjonssammenbrudd, fremstår som en slags omvendt visjon av Vigelands menneskesøyle som streber oppad.  

Killi Olsen utmerker seg gjennom et personlig preget innhold formildet med et særegent talent for å organisere billedrommet som en arena for menneskelige dramaer, helst med et mørkt og urovekkende innhold. Utførelsen er like tøylesløs som innholdet. Den er vital og freidig. Pertentlig og smålåten tilbakeholdenhet er ingenting for Kjell Erik. I sine nye malerier blir fargen ofte påført direkte som en slags avansert fingermaling, som understreker det sanselige og kroppslige i håndverket. Utstillingsmonteringen veksler mellom å skille ut enkeltbilder som vi kan vie en konsentrert oppmerksomhet, og sammenstilling av flere verk til felter. Helheten fremstår som billedruter slik vi kjenner det fra tegneserier. Det styrker opplevelsen av at formen gir et samlet uttrykk, uavhengig av hva det enkelte bildet forteller. Vekslingen mellom å fordype seg i temaer, form og teknisk utførelse, gir en rik totalopplevelse av utstillingen. En rekke nye skulpturer i bronse bidrar til følelsen av å tre inn i et egent, kunstnerisk motivert rom.

Den følelsesmessige temperaturen veksler fra det vart poetiske, til det voldsomme, hjerteskjærende og dramatiske. Det er ingen plass for idyll, men mye av fortrengte lidenskaper, angst og vold. Det skjøre livet, det utsatte individet, følelsesmessige og seksuelle overgrep, søken etter identitet og usikkerhet på egen tilhørighet, er temaer som har fulgt Kjell Erik Killi Olsen, og danner tematisk klangbunn også i denne utstillingen.