Om hvorfor andres kamp er alles kamp

OSLO
Saga Kino
MELA 2022
Foredrag
Angela Davis
«Why Racism Must be a Global Concern: Art and Politics in the 21^st century»

Angela Davis (f. 1944) har i flere tiår reist verden over med sine foredrag. Da hun møtte en fullsatt (og, til dels sammensatt) sal på Saga kino for å åpne Melafestivalen på sitt 20-årsjubileum, var det likevel kun andre gang hun besøkte Oslo. Den første gangen var i anledning den norske oversettelsen av hennes selvbiografi «Mitt liv for frihet» i 1975. Boken ser tilbake til høsten 1970 da Davis havnet på listen over FBIs mest ettersøkte personer, og forteller om hennes arrest og påfølgende rettsak for mord, sammensvergelse og kidnapping i forbindelse med et opprør for å befri en gruppe fanger i Soledad-fengselet i California. Davis endte med å bli frifunnet, men prosessen førte til viktige refleksjoner om kampen for svartes rettigheter i USA.

Melafestivalens grunnlegger, Khalid Salim, var selv tydelig stolt da han introduserte den amerikanske borgerrettsforkjemperen på Saga kino. Han påpekte at tematikken Davis hadde valgt seg ut ligger tett på arbeidet Melafestivalen gjør, som en mønstring for kulturelt mangfold.

–Vi feirer mangfold ved å minnes rasisme, understreket Salim.

Med overskriften «Why Racism Must be a Global Concern: Art and Politics in the 21^st century» argumenterte Davis for en forståelse av rasisme som et strukturelt problem heller enn en skavank hos enkeltindivider eller nasjoner der undertrykkelse historisk har vært mer synlig.

–I løpet av det siste halve århundret tror jeg vi har lært mye om rasismens kraft. At det ikke er begrenset til geografiske steder hvor det har vært eksplisitt politikk om raseskille, men at rasisme har gjennomsyret menneskehetens historier. Spesielt gitt det faktum at disse historiene har blitt dypt påvirket av kapitalismens strukturer som ble muliggjort av kolonialisme og slaveri.

På Saga kino ble hun tatt imot med stående applaus og jubel fra salen. Publikum beholdt sitt engasjement gjennom det timelange foredraget, med både knipsing, applaus, latter og gisp.
På pressekonferansen i forkant av foredraget var det imidlertid møtt frem bemerkelsesverdig få journalister. Kanskje har det med å gjøre at Davis sitt budskap ikke er «mainstream» nok for norsk presse? *

For Davis ligger kunstens styrke i dens evne til å inspirere til endring. Hun sier til Kunstavisen at hun er usikker på om kunst i seg selv kan skape forandring, men at det er en nødvendig drivkraft for å føre samtalen videre, blant annet ved å endre bevisstheten til de menneskene som organiserer seg for endring.

–Det har ikke vært noen sosial eller økonomisk endring uten involvering av kunstnere. Kunstnere og musikere kan gi oss en følelse av det vi ennå ikke vet, og kan på denne måten tjene som en ledestjerne for mulige fremtider.

I basis for Davis sin tenkning er interseksjonalitet, et begrep som viser til måten ulike sosiale kategorier som kjønn, klasse, rase og seksuell legning er faktorer som til sammen påvirker menneskers levevilkår. På grunnlag av dette mener Davis at man ikke kan løse et problem som rasisme uten å samtidig ha fokus på andre problemer som politivold, homofobi, kvinnehat eller miljøkrise. Dette kom kanskje tydeligst fram helt til slutt, da Davis svarte på spørsmål fra salen. En av de som reiste seg var Thee-Yezen Al-Obaide, grunnlegger av Salam, en organisasjon for skeive mennesker med muslimsk bakgrunn i Norge. Al-Obaide spurte om råd for å få skeivhet inn som et viktig perspektiv på den øvrige antirasistiske agendaen. I sitt svar anerkjente Davis de skeives kamp som et bidrag til frigjøringssaken og trakk fram den radikale normkritikken som utfordrer et binært syn på kjønn i bevegelsen ledet av transpersoner og andre “gender nonconforming” personer. For Davis peker dette på et behov for en tilnærming som vektlegger interseksjonalitet. 

Kunsten er en viktig drivkraft i å endre vår kollektive bevissthet, mener aktivist og akademiker Angela Davis. Foto: Tiril Flom

–Vi skader oss selv når vi lager hierarkier, når vi bestemmer oss for at en sak er viktigere enn en annen. Vi kan ikke oppnå frihet uten å utfordre den fryktelige seksuelle undertrykkelsen som har preget menneskehetens historier på så mange måter. Man kan ikke helt forstå rasisme uten å forstå dens heteropatriarkalske dimensjoner. Samtidig kan man ikke effektivt utfordre homofobi uten å erkjenne rollen som rasisme har spilt for å stabilisere systemer som er avhengige av homofobi. Men dessverre skjer ikke disse endringene over natten, og noen ganger tar det lang tid. Opprøret som skjedde sommeren 2020 i kjølvannet av drapene på George Floyd og flere, speilet lang tid med organisering og kamp – la oss huske at det ikke oppstod spontant! Det var et øyeblikk som endelig ble realisert etter flere hundre år med organisering, kamp, musikk og kunst. Jeg oppfordrer til både å være kritisk, og være sint når man ikke ser de endringene man vet burde skje, men ikke la det hindre dere i å gjøre jobben.

*Angela Davis besøk i forbindelse med MELA 2022, ble forøvrig omtalt / kommentert i positive ordelag i flere medier, blant annet Klassekampen, Kunstkritikk, Dagsavisen og Scenekunst. En særdeles kritisk kommentar til Angela Davis fremføres av historiker i Civita, Bård Larsen i Minerva (hyperkoblinger kun til artikler som ligger åpent uten betalingsmur).