Kan man i Norge snakke om forholdet mellom kunst og kitsch uten å trekke inn Odd Nerdrum?

Foredraget hadde tittelen «Kan kunst bli kitsch? Og kitsch bli kunst?». Deler av foredraget var leksikalsk, med sitater om kitsch fra de vanlige internasjonale kildene, som Hermann Broch, Thomas Kulka, Walter Benjamin, Theodor W. Adorno, Milan Kundera, Umberto Eco, Bertolt Brecht og Clement Greenberg. Velkjent er sitatet fra Hermann Broch om at «For kitsch er selve det onde i kunstens verden.» Men Bø-Rygg unnlot å sitere det som denne ofte siterte setningen var en oppsummering av: «En person som produserer kitsch, er ikke en som lager mindreverdig kunst, han er ikke en som kan lite eller ingenting, han kan absolutt ikke vurderes ut fra en estetisk målestokk, men han er … kort og godt et dårlig menneske, han er en etisk forkastelig person, en forbryter som vil det radikalt onde. Eller sagt litt mindre patetisk, han er et svin.» Formodentlig er Bø-Rygg av samme oppfatning?

Bø-Rygg siterte ingen norske kilder. Han kommenterer ikke Odd Nerdrums bekjennelse av seg selv som kitsch-maler i 1998. Hvorfor overser han for eksempel boken «Hva er Kitsch?» som utkom på Kagge Forlag i år 2000, som også har en engelsk versjon i samme bok? Her hadde han kunnet finne andre definisjoner og karakteristikker av kitsch, mange av dem formulert av Odd Nerdrum.^[1]

En omvendt transfigurasjon
Kunst kan bli til kitsch, mente Bø-Rygg, og kitsch kan bli til kunst. Her kunne han ha trukket inn Arthur Danto, som har skrevet om «transfigurasjoner» der hverdagsobjekter kan bli til kunst. Jeff Koons og Odd Nerdrum har til felles at betegnelsen kitsch knyttes til begges arbeider. Det er imidlertid en påfallende forskjell: Når den anvendes på Koons’ arbeider er det for å si at de ligner kitsch, men at de egentlig er kunst. Når den anvendes på Nerdrums arbeider, er det for å si at de ligner kunst, men at de egentlig er kitsch. 

Koons tale er ironisk, fordi hans arbeider ikke skal forstås bokstavelig. Han taler mot bedre vitende – fordi han lager kunst som ser ut som kitsch. Nerdrums tale, derimot, er naturlig, fordi han søker å tale sannferdig om det han vet og ser. Han henvender seg til de uskyldige, som ikke ser en fordekt mening bak budskapet, men som leser hans kunstverk som speilinger av det sanne og skjønne. Det er helst de kunstforstandige som ser Nerdrums kunst som kitsch. Nerdrum deltar i en utopisk diskurs og Koons i en ironisk. For Koons er kitschen ironi, for Nerdrum er den alvor. Men i vanlig forstand er det Koons som er kunstneren, som med sine narrerier skaper det ekte, det som er kunst. Nå er det Nerdrum som er narren, fordi han ikke gjør narr.

[1] I boken er også gjengitt tidligere publiserte artikler og intervjuer, av Nerdrum selv (tale ved pressekonferanse med tittelen «Kitsch tjener livet» foran åpningen av utstillingen Odd Nerdrum – Malerier 1978–1998) på Astrup Fearnley Museum i Oslo 24. september 1998; en kronikk av Sindre Mekjan (med intervju av Nerdrum publisert i Morgenbladet 23. oktober 1998); tale av Nerdrum (med tittelen «Kitsch – sanselighetens overbygning» ved åpningen av utstillingen Odd Nerdrum – Malerier 1973–1999 på Haugar Vestfold Kunstmuseum i Tønsberg 19. juni 1999); kronikk av Dag Solhjell (i Morgenbladet 31. mars 2000 «Med kunstbegrepet som innsats. Symbolsk makt og motmakt i Odd Nerdrums kunst»); innlegg av Jan-Ove Tuv («Et forsvar for kitsch i paneldebatt på «Kitschens Dag» i Tønsberg 20. mai 1999); og en ny artikkel av Jan Erik Ebbestad Hansen, Odd Nerdrum og Jan-Ove Tuv (med tittelen «Kitsch og kunst»).