De regionale billedkunstmuseenes svake stilling
Dag Solhjell, videostill, 2011 © Kristin Tårnes
Kommentar til Øivind Storm Bjerkes Hvorfra og hvortil?(Kunstavisen 22. april, 2020)
Øivind Storm Bjerke tegner i Kunstavisen et dystert bilde av de regionale kunstmuseenes situasjon. Situasjonen bør også forstås mot et historisk bakteppe.
Fremveksten av regionale museer for billedkunst i Norge foregikk i fem kunstpolitiske faser.
Den første fasen starter i 1836, med opprettelsen av den statlige malerisamlingen som med tiden ble til Nasjonalgalleriet, senere tillagt de privatfinansierte Skulpturmuseet og Kobberstikksamlingen. Noe museum i faglig forstand ble det først da kunsthistorikeren Jens Thiis ble dets første direktør i 1910. Nasjonalgalleriets norske del var helt opp mot 2000-tallet «malen» som regionale kunstmuseer ble målt mot. Det beste man kunne si om dem var at de lignet «et lite Nasjonalgalleri». Det svekket de regionale kunstmuseenes vilje til å finne andre og mer selvstendige strategier for sine samlinger. De ble ikke innskrevet i en kunstpolitikk som definerte dem som mer enn kloner av Nasjonalgalleriet.
Den andre fasen startet da kunstforeninger (det var 16 av dem i 1885) begynte å etablere «faste gallerier» ved innkjøp av norsk samtidskunst. I Oslo og Bergen overførte de snart sine samlinger til henholdsvis Nasjonalgalleriet og Bergen Billedgalleri. Først etter århundreskiftet begynte de faste galleriene i Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Drammen, fulgt av Haugesund i 1913, å anta kunsthistorisk karakter. Det skjer nesten av seg selv etter 100 års innkjøp av samtidens kunst. Grunnstammen ble til med støtte fra brennevinssamlag og sparebanker, og etter hvert også med private donasjoner. Ofte var de ledet av kunstnere, som prioriterte sine kollegers utstillinger. De regionale kunstmuseene fikk svake miljøer for pleie av samlingene og kunsthistorisk forskning.
Den tredje fasen inntrer omkring 1925-1930 da kunstforeningene i Stavanger og Trondhjem flytter inn i nye bygg tilrettelagt både for visning av et kunsthistorisk forløp for deres voksende samlinger og for vekslende utstillinger. Også kunstforeningene i Kristiansand, Drammen og Haugesund får etter hvert lokaler som er tilpasset både faste og temporære utstillinger. En privat samlers gave fører til opprettelsen av et kommunalt kunstmuseum på Lillehammer, også det gjerne ledet av kunstnere. Fasen kjennetegnes mest av at regionale kunstmuseer, som den eneste av alle kategorier ikke-statlige museer, bevisst holdes utenfor alle statlige støtteordninger. Opprinnelsen til de regionale kunstmuseenes svake økonomi ligger i arven fra denne fasen. Fra slutten av fasen ansettes kunsthistorikere som ledere, også i det kommunalt eide Haugar Vestfold Kunstmuseum som ble etablert i 1993.
Den fjerde fasen starter i 1994 med at kunstforeningenes samlinger i Trondheim, Stavanger og Kristiansand nærmest blir «ekspropriert» av staten med betegnelsen «knutepunktmuseer». Drammen kunstforenings samling konsolideres inn i Drammens museum, i Haugesund har kunstforening og kommune allerede funnet en omforenet løsning. Viktige regionale kunstmuseer får svekket den forankringen og støtten de hadde i lokalt engasjement.
Den femte fasen tar til rundt 2004, og kan kalles «kulturbyråkratisk bestemt konsolidering». De fleste regionale kunstmuseer konsolideres etter hvert inn i en regional museumsstruktur som vesentlig består av kulturhistoriske samlinger og museer. Som Øivind Storm Bjerke antyder, drukner de lett i et kulturpolitisk hav av kulturhistoriske og reiselivsbaserte interesser.
I motsetning til kulturhistoriske museer skaper kunstmuseenes utstillinger og innkjøp konsekvenser i samtiden, for dagens kunstnere, gallerier, kuratorer, kunstmuseer og kritikere. Deres virksomhet skaper dagens rangordninger, anerkjennelse og ny kunsthistorie. Det krever en spesiell erfaring og følsomhet for å forstå det og å handle deretter. Som konsoliderte enheter hemmes de lett i dette.
Kunstens autonomi må også gjelde de regionale kunstmuseene.
Tidligere museumsdirektør ved Nordnorsk Kunstmuseum, Knut Ljøgodt, i London i forbindelse med den store Peder Balke-utstillingen i 2014/2015. Foto: Mona Dorothea Schrattenholz/Nordnorsk Kunstmuseum.
Til forskjell fra kulturhistoriske museer er kunstmuseer innskrevet i en internasjonal verden, der det norske i kunsten må bryne seg mot det internasjonale og være til stede der, både med verk og kunsthistorisk kompetanse. Da må de regionale kunstmuseene selv ha noe i sine samlinger og i sin profesjonelle stab å gå ut i den store internasjonale kunstverden med, slik Nordnorsk kunstmuseum gikk ut i verden med Peder Balke. Det burde de også kunne gjøre med samtidens norske kunstnere. Som Storm Bjerke påpeker er en finansiering basert på egeninntekter oppnådd i det lokale reiselivsmarkedet da en hemsko.
Med det konsoliderte Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design har staten kastet mange egg i ett gigantisk bygg, som et monument over neglisjeringen av de regionale kunstmuseene. Nå bør staten tilby Nasjonalgalleriets lokaler som et raust finansiert visningssted for utstillinger kuratert og produsert av de regionale kunstmuseene, som med tillegg av verk fra egen samling også har med utlån fra Nasjonalmuseet. Andres blikk på dets samling vil være nyttig. Da vil det vise seg, som Øyvind Storm Bjerke skriver, at kvaliteten på arbeidet i de regionale kunstmuseene kan være svært høy.