fbpx Hvorfra og hvortil? Om identiteten til kunstmuseene utenfor Oslo

Hvorfra og hvortil? Om identiteten til kunstmuseene utenfor Oslo

Fra åpningen av Kjell Erik Killi-Olsens utstilling Killi-Olsen New York 1983 ved Trondheim Kunstmuseum. Foto: Øivind Storm Bjerke.
To hendelser i senere tid peker på strukturelle utfordringer knyttet til driften av norske kunstmuseer – både for institusjoner generelt og for institusjoner som ligger utenfor Oslo- regionen spesielt. Den første hendelsen er bemanningsreduksjonen i KODE Kunstmuseer og komponisthjem i Bergen, den andre er sparkingen av direktøren ved Nordnorsk Kunstmuseum. 

Egeninntekter en svøpe?

Direktør Petter Snare gikk til omfattende permitteringer ved KODE straks tiltakene mot corona-smitte ble kjent. Begrunnelsen for permitteringene lå delvis i at uten egeninntjeningen fra publikum er muligheten for å drive KODE borte. Alle museer ved KODE er foreløpig stengt fram til 15. juni. Det å se kunstmuseene som del av en turistindustri har vært en villet politikk fra både lokale og statlige myndigheter. KODE har levert som en av de beste i klassen, men i stedet for å bli premiert med økte offentlige midler og en kompensasjonsordning for bortfall av inntektene etter et statlig pålegg, var straffen – når problemet kom med tvungen stengning av institusjonene – uteblitt kompensasjon. 

For de som ønsker en mer bærekraftig utvikling av samfunnet, der hensynet til en utvikling som i mindre grad belaster miljøet skal veies inn, er det grunn til å sette spørsmål ved om kunstmuseenes avhengighet av en programpolitikk som  forutsetter betydelige egeninntekter, bør reduseres. En rask omlegging til å vektlegge andre sider ved virksomheten, er forøvrig noe som bør komme ut fra en gjennomtenkt strategi. Dette for å dreie interesse og oppmerksomhet bort fra det spektakulære og de løpende arrangementer til museenes oppgave som samlere, forvaltere og formidlere. Vel og merke, uten at dette er automatisk nedfelt i utstillinger som er avhengig av betydelige egeninntekter, men primært er budsjettert innenfor rammen av de faste bidragene. 

Kan kunstmuseene bli et offer for profesjonskamper? 

Petter Snare har gjentatte ganger fremhevet at det er et misforhold i tildelingen av statlige midler til Nasjonalmuseet kontra alle de øvrige kunstmuseene som, til sammenlikning, tildeles forsvinnende små bidrag. Snares påpekning har blitt oppfattet som en anfører i et kunstmusealt distriktsopprør. For de som er vel bevandret i det norske landskapet av kunstmuseer utenfor Oslo, er det forbausende at de med sine skrinne budsjetter er i stand til å yte på et så høyt nivå som de gjennomgående gjør med hensyn til de skiftende utstillingene. På samme tid som man må være blind hvis man ikke samtidig ser at de ligger langt tilbake når det gjelder utvikling av egnede lokaler, samlinger og forskning. 

Snare har ved flere anledninger stukket fingeren rett inn i et åpent sår i det norske landskapet av kunstmuseer, for eksempel i debattinnlegg i Bergens Tidende. Først fra 1996 tar staten et ansvar for kunstmuseene utenfor Oslo ved å definere noen av dem som knutepunkter. Etter hvert har det statlige engasjementet omfattet flere institusjoner som har inngått i konsoliderte museer, der kunstmuseer inngår i klynger av museer som kan være spesialisert på ulike kunstformer. Som i KODE med kunst, kunstindustri og musikk, eller det kan være klynger, slik tilfellet er med Trondheim kunstmuseum og Nordenfjeldske kunstindustrimuseum – begge inngår som avdelinger i MIST(Museene i Sør-Trøndelag). Sistnevnte, MIST, består forøvrig av 12 museer og 25 besøkssteder og spenner fra institusjoner som dekker industri, gruvedrift, musikk, fiskeri, bygdekultur, ski og et døvemuseum foruten kunst og kunstindustri.

Eller Lillehammer kunstmuseum, som utgjør en liten del av det store Innlandsmuseet med Sandvigske samlinger som dominant. Her ligger det an til en fremtidig kamp om ressurser innad i de konsoliderte enhetene, en kamp om det er staten eller regionene som skal fordele pengene og, ikke minst, en profesjonskamp knyttet til spesialområder.  

Er det museenes oppgave å tjene samtidskunstnerne? 

En fremtid der samling og samlingsutvikling, forskning og formidling av samlingene får den helt sentrale plassen, butter mot hva som inntil i dag for mange, ikke minst blant kunstnere, blir sett på som kunstmuseenes overordnede oppgave. Det dreier seg om å skape interesse for og støtte opp under den løpende kunstproduksjonen. Årsaken til at en slik forestilling står sterkt både blant kunstnere og publikummere, ligger i forhistorien til de fleste kunstmuseer utenfor Oslo. Mange av dem har en bakgrunn som faste gallerier knyttet til kunstforeninger. Slik er det i Trondheim, Haugesund, Stavanger, Kristiansand og Drammen, for å nevne de viktigste utenom Bergen, som både bygger på et tidligere kunstmuseum og samlingen til en kunstforening. 

Tilknytningen til kunstforeningene peker på den rollen kunstmuseene har spilt i å skape et marked for kunst i Norge blant et borgerskap der det å foredle kommersielle interesser gjennom kulturelt engasjement sammenfaller med en liberalistisk ideologi. De bygger altså på private initiativer og avspeiler den urbane kulturen som preget byene – et flertall er kystbyer, preget av forretning- og industri- virksomhet med sterke bånd til skipsfart og med internasjonal orientering. Den interessante brytningen mellom det å være internasjonalt orienterte verdensborgere og på samme tid bygge opp under en kunstproduksjon med nasjonalt og etter hvert lokalt tilsnitt, gir kunstmuseene utover landet et særpreg som i fremtiden er grunnlag for nye og egenartede fortellinger. Dette i stedet for å reprodusere og resirkulere hva som allerede er kjent og anerkjent. En slik virksomhet er også noe som kan åpne opp for et større mangfold hva gjelder anerkjennelse av kunst som ikke blir viet oppmerksomhet innenfor kretsløpet der ledende gallerister og stjernekuratorer holder i tømmene. 

Bør statens rolle svekkes eller styrkes? 

I dag er dette utfordret fra en vektlegging av identitetspolitikk og en dreining mot å profilere grupperinger som tidligere ikke har fått særlig gehør. Noe som ikke er uproblematisk når dette blir formulert som en kritikk av tidligere museumsdrift. Dette kommer jeg snart tilbake til. Kunstmuseene representerer en kultur som vanskelig kan oppfattes som annet enn arven etter en urban, borgerlig elitekultur. Dette blir en svakhet når de inngår i organisasjoner der en kritikk av maktrelasjoner knyttet til en sentrum – periferi dimensjon nærmest inngår i sammenstilling av institusjoner og institusjonstyper i enkelte konsoliderte enheter.

Det er her kontroversen omkring avsettelsen av den tidligere direktør Jérémie McGowan ved Nordnorsk Kunstmuseum kommer inn i bildet. Nordnorsk Kunstmuseum utgjør et unntak fra modellen for oppbygging av kunstmuseer utover i landet gjennom en omdanning av kunstforeningenes faste gallerier eller store samlinger skjenket av enkeltpersoner, slik tilfellet er med Lillehammer kunstmuseum. Nordnorsk Kunstmuseum har fra starten av hvilt på midler fra staten, og det ble formet som et mini-nasjonalgalleri for de nordlige landsdelene. En rolle de lenge følte seg bekvem med og som førte til at de gjennom innkjøp og gaver bygget opp en samling som i sterkere og sterkere grad rettferdiggjorde et ry som et mini-nasjonalgalleri. I debatten om hvorfor Jérémie McGowan ble avsatt, har det vært trukket fram at han profilerte institusjonen gjennom å gjøre den kritisk og relevant med tanke på aktuelle problemstillinger og debatter. Hans kunstneriske profil, hevdet enkelte, brøt med opplevelsen av kunstmuseet som en enklave for borgerlig og provinsiell smak. McGowan internasjonaliserte profilen, slapp kvinnelige kunstner til og så samisk kunst som et fremtidig satsningsområde. Altså for mange en forbilledlig måte å sette samlingshistorikk og faglige prioriteringer under debatt. Hva styrets leder selv har anført som grunn for oppsigelsen berører ikke dette. Hun har gitt honnør til direktørens kunstneriske ledelse og argumentert ut fra manglende leveranser fra direktørens side på oppfølging av styrevedtak og rapportering. Det peker på en gjenganger i kontroverser knyttet til museer; vektingen av faglighet og ønsket om at ledelsen fungerer administrativt knirkefritt. Noe som igjen peker på at uansett hvilken vei et kunstmuseum som får statlig støtte ønsker å gå, så skal det svare på den bestillingen som blir gitt fra statens side. Det vil si, gjennom de føringer som blir gitt via statlige kulturmeldinger og tildelingsbrev med definerte mål. 

Et hovedverk av Kalle Løchen plassert i magasinet til KODE Kunstmuseer og komponisthjem, Bergen. Kalle Løchen: «I skuespillerinnenes garderobe», maleri, 1892. Foto: Øivind Storm Bjerke

Statens målstyring av kunstmuseene

Diskusjonen om avskjedigelsen av McGowan peker på at vi trenger en diskusjon om den målstyringen som staten praktiserer i forhold til kunstmuseene. Vi trenger en samtale om målstyringen er forenlig med idealet om å opptre som autonome aktører i ulike felt knyttet til kunstproduksjon, visning av kunst, samling og forskning. I tilfellet Tromsø og Nordnorsk Kunstmuseum er det staten som både finansierer, utpeker styre og styreleder. Dette har utløst misnøye og et krav om sterkere innvirkning på styresammensetningen fra regionen. Et slikt krav er imidlertid ikke uproblematisk. Ønsker vi at kunstmuseene utover i landet skal arbeide ut fra internasjonale og nasjonale standarder og retningslinjer, eller skal de i større grad bli styrt av lokale interesser og situasjonsbetingede målsettinger? I den grad en regionreform skulle resultere i økte økonomiske rammebevilgninger til museene, er det neppe kunstmuseene som blir vinnerne i kampen om midlene. Her sikter jeg til at flertallet av dem inngår som avdelinger i konsoliderte museer der de kulturhistoriske institusjonene er overlegne i størrelse og samlinger som skal forvaltes. Her er vi tilbake til Petter Snare og hans problematisering av misforholdet i de statlige bevilgninger til Nasjonalmuseet kontra alle andre. Det er vanskelig å gå inn for å svekke staten som en finansieringspart for kunstmuseer og samtidig kreve at den også skal svekke sitt nærvær som regulerende myndighet og overvåker, dvs. at staten gjennom pålegg gir kunstmuseene beskjed om å følge gitte standarder og praksiser i kunstmuseene med hensyn til samlingspolitikk, bevaring, forskning og formidling. Den rådende statlige kulturpolitikken har signalisert ønske om å overføre makt og midler fra stat til regionnivå. Altså en reversering av hva som skjedde etter den mye diskuterte museumsreformen i 1996, og med det tettere bånd mot en regional politikk på kunstfeltet. Det kan også åpne opp for at kunstmuseenes tradisjonelle rolle som bærer av en internasjonalt orientert kultur og diskusjon knyttet til kunst, samling, forskning og formidling kommer under press fra lokale særinteresser som frir til populistiske strømdrag i tiden. 

Øivind Storm Bjerke

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.