Kort om: Espen Gleditsch, «The Magic Mountain (Schatzalp Sanatorium, Davos)», 2025.

Man trenger ikke å være Wes Anderson-fan for å ha fått ferten av de mytebyggende koblingene mellom den europeiske alperegionen, fysisk rehabilitering, mentalhygieniske behandlingsformer, og et visst litteratur- og idéhistorisk trykk. Populærkulturelt har knapt noen roman etablert slike korrelasjoner i større grad enn Thomas Manns «Trolldomsfjellet» – den ikoniske romanen om Hans Castorps tilværelse på det fiktive Berghof-sanatoriet i Davos – hvis engelske tittel har gitt navn til Espen Gleditsch’ fotografi. Dette er del av utstillingen «Sanatorium Stenersen» som vises frem til 31. august på Arne Korsmos Villa Stenersen på Vinderen i Oslo [Red. utstillingen er tidligere anmeldt her i Kunstavisen]. I nevnte utstilling utforsker Gleditsch hvordan sanatoriums- og helsearkitekturens utvikling av negative rom, åpne planløsninger og luftige, integrerte skjema ble drivende for den moderne 1900-talls-arkitekturen mer overordnet. Villa Stenersen blir selv en aktør i gestaltningen av disse forbindelsene.

I fotografiet ser vi Schatzalp Sanatorium i Davos i nedre del av fotografiet, et art noveau-mesterverk som markedsfører seg som settingen for Manns roman, inspirert av tiden som Manns egen kone, Katja, var innlagt med pusteproblemer. Dog er det det i dag omfunksjonerte Waldsanatorium som skal ha vært det direkte forelegget for Manns «Berghof» i romanen. Like fullt er det den samme verdenen som fanges i Gledtisch’ fotografi. Visuelt vinker verket til en romantisk 1800-talls-tradisjon; veien er ikke lang til I. C. Dahls Fra Stalheim eller alpemalere som Alexandre Calame, Albert Bierstadt eller Edward Compton – den intense diagonalen, det varme lyset. Sanatoriets totale underleggelse av landskapet følger også romantiske troper. Naturen som er den (syke) kulturen overlegen. Og som enkeltverk betraktet står fotografiet her for egen regning – det sier jo betrakteren ingenting om Schatzalp rent helsearkitektonisk.

Litteraturteoretikeren Georg Lukács brukte begrepet «Grand Hotel Abfgrund» (Grand Hotel Avgrunn) i en kritikk av særlig Theodor Adorno og Frankfurter-skolen, hvor han beskrev hvordan den tyske intelligensiaen rundt midten av 1900-tallet tenderte mot å feriere på storslagne alpehoteller, som alltid lå i dramatiske landskapet, gjerne på kanten av et stup, med prima utsikt ned i avgrunnen. Herfra kunne de, med alle sine mest forfinede behov dekket, uten å føle fattigdom eller det prekære på kroppen, reflektere over intetheten og det absurde, og ikke minst, i en kanskje altfor følsom refleksjon, sin egen klasses undergang. Tatt ut av sin utstillingsspesifikke kontekst, konsentrerer Gleditch i dette fotografiet så å si alle disse kryssende (idé)historiske, estetiske, og sosioøkonomiske spenningene.