Med øynene åpne: Lena Cronqvist (1938–2025)

”Jag är rätt så fantasilös egentligen, så jag återanvänder väldigt mycket”, uttalte Lena Cronqvist i forbindelse med åpningen av den store retrospektiven dedikert til kunsterskapet hennes på Prins Eugens Waldermarsudde i 2020. Cronqvist, som gikk bort 29. juli, 86 år gammel, kan nok kritiseres av enkelte for dette og hint som maler, skulptør eller illustratør, men fantasien – dessverre i motsetning til synet de siste årene, selv om hun fortsatte å male for fullt – virket aldri å være noe som sviktet den Karlstad-fødte maleren. Energien og overskuddet i arbeidet var uforlignelig til det siste. Hun var en av Sveriges udiskutabelt største kunstnere.

Cronqvist var datter av en regnskapsfører-far og sosialarbeider-mor, men hadde tidlig en klar livsretning. Etter tidlige impulser fra en kunstskole ved den engelske sørkysten studerte Cronqvist først ved Konstfack fra 1958 til 59 og deretter Konsthögskolan fra 59 til 64. Allerede i 65 fikk hun sin første separatutstilling ved Galerie Pierre i Stockholm. Bare få år senere, i 1969, kom et av livets voldsomme vendepunkt, da hun etter, og i forbindelse med fødselen av sønnen Linus, led av alvorlige psykoser som sendte henne til St. Jörgens-sykehuset i Göteborg. Tiden på institusjon er beskrevet, og senere visuelt skildret, av Cronqvist som grusom og traumatisk – sjokkbehandlinger og overmedisinering bedøvet, og nærmest drepte alt av kreative instinkter. Hun «fråntogs rätten att uppleva, att känna, att leva…», som hun beskrev det. Bildene ble for Cronqvists «mitt sätt att protestera».

Cronqvist arbeidet på tvers av medier, men det er som maler at hennes karriere, og hva vi kunne kalle det Cronqvistske universet – for dette er et univers – defineres og så å si har penslet ut sin egen etasje i svensk kunstkanon. Hun er representert på museer over hele landet, men det er nærværet ved institusjoner som Moderna Museet, Nationalmuseum og Göteborgs konstmuseum at hun for alvor signaliserer sin betydning. Dette gjennombruddet kom i 1970-årene, selv om hun allerede i tiåret før har etablert mange av sine kjernetema: Forholdet, kanskje til og med det umulige som sådan, mellom mor og barn, mennesket og institusjoners forvaltning av lidelse og død, kjærligheten som både krig og frelse, samt ungpike-fantasiens surrealistiske, bisarre og humoristiske verden. For Cronqvists evne til å sjonglere det ubehagelige og det komiske forble et av hennes særegne bidrag.

De ikoniske ungpikene dukket opp i Cronqvists ikonografi på 80- og begynnelsen av 1990-tallet og er noe mange fremfor alt assosierer med kunstnerskapet. Som barn opplevde Cronqvist jentekulturen i 1940- og 50-tallets Sverige som trang og uhåndterlig, og jentene hun maler veksler mellom å være representanter for noe som kan minne om uskyldsrene barndomstablåer og groteske innsyn i rom og hendelser som kunne vært tatt ut av en Kubrick-grøsser. Men horror-estetikken hos henne beholdt hele veien en slags komisk grunntone. Og dynamikken i dem forteller om relasjonelle spenninger, underbevisste sammenstillinger, erindring og drøm.

I de senere årene blir grensene mellom det hellige og det profane mer porøse i Cronqvists ikonografi. Membranen som skiller hennes surrealistiske, men like fullt immanente, verdslige verden, fra det metafysiske, begynner å slippe inn kristent symbolspråk og historiske referanser, kunstnerskapet får en annen, mer andektig ladning. Denne sene fasen – alltid en fascinerende fase av et kunstnerskap – åpnet seg dermed også opp mot kunsthistorien på nye, fruktbare, og visuelt produktive måter.

Det virket nesten som at jo mer synet sviktet de siste årene, jo sterkere ble maleriets indre blikk. Få om ingen svenske malere forente det tragi-komiske på en så velartikulert, tilforlatelig måte som Lena Cronqvist. Svensk og skandinavisk kunstliv er en særegen stemme fattigere.

Lena Cronqvist, 31. desember 1938, Karlstad – 29. juli 2025, Stockholm.