Sett og hørt, 6. OL i kunst

Tidligere i vinter fikk vi en debatt om kunst og konkurranser. «Kan man i det hele tatt konkurrere i kunst?», spurte Lotte Konow Lund i et debattinnlegg. Hun riffet på en tidligere kronikk av Marianne Heier, som hevdet kunstkonkurranser ikke er egnet til «fordypning» eller «store kunstopplevelser». Å konkurrere i kunst er tilsynelatende harry, et billig format lånt fra idrett og underholdning!

Først var jeg sympatisk til denne kritikken. Hvordan skal man egentlig sammenligne si et abstrakt maleri med en performance? Kunst er ikke førstemann til mål, og det er pinlig når sportens sentimentale følelser og snakk om tapere og talenter brukes om kunsten. I mellomtiden har jeg imidlertid sett mange konkurranser, under Olympiske vinterleker i Italia, og særlig på kunstløp og isdans. Kunstløp er ikke akkurat samtidskunst, men øvelsene er likevel noe av det estetisk mest tilfredsstillende, mest flamboyante og grasiøse jeg har sett hittil i år. Kunstløperne ofrer alt, de faller og reiser seg. Idretten har nerve og stor publikumsappell. Det er lett å skjelne mellom løperne som i tillegg til styrke og teknikk, også har et større kunstnerisk program.

Kunstkonkurranser trenger ikke være like outrert som kunstløp, og de er heller ingen nymotens oppfinnelse. Tidlig på 1900-tallet var øvelser i kunstformer en del av OL, slik det var det under liknende festivaler i antikken. Det er godt kjent at de greske diktekunstnerne Sofokles, Aiskhylos og Evripides, konkurrerte om å lage dramatikk. I kunsthistorien er konkurransen om å dekorere bronsedørene til dåpskapellet i Firenze, i 1401, én av fagets mest omtalte hendelser. Lorenzo Ghiberti vant over Fillipo Brunelleschi. I dag studerer man begge kunstnernes bidrag, som sies å ha innledet den italienske renessansen.

Utover de, etter hvert, mange kunstprisene, konkurrerer kunstnere her hjemme om å lage offentlige kunstverk. For eksempel i Regjeringskvartalet i Oslo, der Outi Pieski nylig har presentert AAhkA, et 51 meter høyt, integrert kunstverk. Verket er laget av bjørkespiler og motivet skal, ifølge samisk mytologi, forestille Moder Jord. Kvinneskikkelsen bærer en stor stav, hornlue og noen gigantiske ringer av messing. Verket dekker hele den store fondveggen i den nye pyramideformede A-blokka. Denne veggen skråner oppover, slik at figuren nærmest velter ut av de store vinduene. Det gjenstår å diskutere verkets politiske og religiøse implikasjoner, hva betyr denne samiske figuren midt i maktens sentrum, er hun fri eller sperret inne? I mellomtiden, og særlig i mørket når verket er lyssatt, er AAhkA en stor kunstopplevelse.

Overdreven konkurranse, eller konkurranser på uklare premisser og dårlige betingelser, er ikke bra. Det er kjipt å tape og surt å ikke få delta. Jeg vet ikke om et nytt OL i kunstformer er en god idé. Men, vi har i alle fall biennaler og andre kunstmønstringer med konkurransepregete mekanismer for utvelgelse av kunstnere; som det sikkert er inspirerende å delta på, og som gir mye til publikum. Man kan jo tenke seg at disse kraftsamlingene kan bidra til å løfte nivået, innsatsen og prestisjen.

Sett og hørt

Spalten Sett og hørt sorterer innunder den journalistiske sjangeren Petit. Det er en kort, lett og kåserende avisartikkel eller spalte der skribenten eller journalistens egen mening eller subjektive analyse kommer til uttrykk, ofte på uformelt vis. Navnet petit kommer av at stoff av mindre høytidelig innhold tidligere oftest ble trykket med skriftgraden petit. Les mer om sjangeren spalten Sett og hørt sorterer innunder her.