Sett og hørt, 5. Fotomagi

Forrige uke traff jeg en kritikerkollega som viste meg et komisk bilde på Instagram, av fire skrålende gubber som kaster fotokameraer på et stort bål. Bildet var ment å forestille ham, meg og en tredje kollega, og impliserte at vi har laget en sammensvergelse for å destruere fotomediet, én ut-dritende anmeldelse om gangen.

Så vidt jeg vet ble bildet av kamerabålet en liten viral suksess; selv en venn som ikke deltar i kunstlivets innerste sirkler, oppdaget det i feeden sin. Bildet gir assosiasjoner til andre kunstneriske medier som har blitt satt fyr på, slik som, for eksempel, bøker. Ref. nazistenes bokbål på 1930-tallet. Mer fruktbart tror jeg imidlertid det er å tenke på det omtalte bildet fra instagram i forlengelse av bokbålenes religiøse og okkulte tradisjoner. Gjennom historien har ulike religiøse grupper brent opp hverandres bøker for å hindre spredning av kjettersk tankegods. Handlingen tillegges en sterk symbolverdi. Bokbålet kan tenkes å simulere skjærsilden, at man kaster bøkene til flammene i troen på ildens frelsende kraft. Én fortolkning av bildet av kamerabålet, er at figurene forsøker å lutre, rense fotoapparatene, slik at de ikke lenger produserer vranglære, men rettroenhet.

Hvorfor skulle jeg opptre i en slik okkult seanse? Jeg kjenner ingen trang til å brenne kameraer. Men jeg vet at jeg hisset på meg mange fotoelskere da jeg i høst kritiserte den store Tom Sandberg-utstillingen på Henie Onstad kunstsenter, og det jeg mener er en kvasi-religiøs tilbedelse av bildene hans. Foran Sandberg er det standard prosedyre å ty til et høystemt, ny-spirituelt språk. Les for eksempel hva Christian Belgaux skriver i en nylig anmeldelse i Morgenbladet, kalt «Miraklenes mørketid» (16.01). Han mener bildene viser en «guddommelige mykhet», noe «hellig», «religiøst» og «spirituelt».

Selv grøsser jeg av slike beskrivelser og forsøk på å gi kunsten en ny aura. Det er helt streit å kjenne på store følelser foran fotografier av vakre skyformasjoner og slående kontraster mellom lys og mørke. Bilder kan åpenbart romme noe «mer» – og det er jo slike overskudd av språklig og sanselig betydning kunstkritikken og -historien forsøker å beskrive. Det kan, for eksempel, være at Sandbergs bilder slekter på religiøs kunst og tradisjonelle måter å fremstille det overnaturlige, på bilder og stemninger vi er vant med fra kirker, salmer og fresker. Men istedenfor kunsthistoriske forklaringer, opplever jeg at Belgaux med flere, påstår at fotografier i seg selv er guddommelige. Dermed får de et forklaringsproblem. For hvor er det hokuspokuset egentlig oppstår: er det idet fotografen trykker på knappen, skjer det noe magisk i mørkerommet, i galleriet, eller bor det en ånd inni fotoapparatet, mon tro?

Når det gjelder vitsebildet på Instagram kjenner jeg meg igjen i den skrålende posituren. Det gir meg glede å kritisere. Men jeg ville ikke kaste fotoapparater på bålet. Min strategi for å hindre spredningen av virkelig dårlig kunst og fotografi er å ikke gi den oppmerksomhet.