Hybridkunstnere – Kunstavisen

Feltnotater: London

Sprüth Magers

Tate Britain

The Photographer’s Gallery

Hva er egentlig «den hybride fotografen»? Dette er noe jeg tenker på mens jeg går fra seminaret Between Two Worlds, som fant sted på Institute of Contemporary Arts i slutten av januar. Organisator, Gem Fletcher, som driver fotografi-podcasten The Messy Truth, hadde invitert ulike aktører fra den britiske fotoscenen for å diskutere fotografiets fremtid, og blant annet ble den tradisjonelle fotoboken kritisert. Dagens fotografer utgir mer hybride kunstnerbøker og utstillinger som blander sjangere, hvor de inkluderer tekst eller tegninger. Dette kan kun utvide den kamerabaserte kunsten mente flere, og salongen fungerte nesten som en slags terapi for mange av oss fotografiske kunstnere.

Seriøs humor

Etter seminaret ble jeg også inspirert av Seriously på galleriet Sprüth Magers noen gater unna ICA. Utstillingen, kuratert av Nana Bahlmann besto av over hundre konseptuelle fotografier fra 1960-tallet til i dag. De var uærbødig installert i salongstil og utstillingen fungerte som et gledelig løft for kunsten generelt. Installert i svært løse tematiske grupperinger, var målet å trekke frem det humoristiske i det konseptuelle fotografiet. Her var blant annet Cindy Sherman, Bernd og Hilla Becher og Stephen Shore, akkompagnert av teksten som understreker at humor er mer enn underholdning: «det er et kraftfullt sosialt og politisk verktøy som fungerer som en linse for å forstå de ulogiske sidene ved vår tid.» (Oversettelse min egen.) Flere av fotografiene viser hvordan nettopp dette mediet egner seg godt til å demonstrere tvil og introspeksjon på en måte som treffer mange.

I den britiske hovedstaden finnes flere store institusjoner som prioriterer fotografiet. Duncan Forbes som tidligere ledet Fotomuseum Winterthur, ble i 2020 den første kuratoren med dedikert ansvar for fotografi ved Victoria & Albert Museum. En oppdatering av samlingen var viktig for Forbes da han startet, og nå er blant annet verk av norske Frida Orupabo inkludert. Hans prosjekt virker også hybrid, med både interaktive funksjoner, et leserom dedikert til fotobøker, og den nåværende utstillingen American Photographs, som viser nyinnkjøpte verk av blant andre Carmen Winant og Anne Collier, begge kunstnere som inkluderer funnet materiale og tekster i sine verk. Museet var stappfullt, særlig i den helt magiske utstillingen Marie Antoinette: Style, som jeg også rakk innom.

Lee Miller

Fullt var det også på Tate Britain, som viste den største retrospektive utstillingen av Lee Miller hittil i England. Apropos hybridfotografi kan vel ingen måle seg med Miller, som er kjent både for sitt surrealistiske fotografi og sitt arbeid som mote- og reportasjefotograf. Hun begynte som modell for Man Ray i Paris, og hennes tid i den franske hovedstaden ga henne også anledning til å utvikle seg som portrettfotograf. Jeg blir stående lenge foran hennes varme portrett av Colette.

Miller er heldigvis ikke en av de oversette fotografene i vår korte fotografihistorie, men hun kunne lett ha blitt det. Hennes bokser med negativer ble oppdaget ved en tilfeldighet på loftet i huset hun delte med sin mann. Jeg har tidligere intervjuet både Millers sønn Antony Penrose og hans datter, og de fortalte at familien kom over Millers arkiv av negativer, brev og manuskripter mens de lette etter gamle barndomsbilder av Penrose. Det tok mange år for hennes etterkommere å lage opp kontaktkopier av materialet.

I salen dedikert til Lees reportasjer fra andre verdenskrig henger en uniform i et glassmonter. Dette enkle, men kraftfulle grepet gir inntrykk av at Lee Miller er til stede når vi ser på arbeidet hennes. Med sitt Rolleiflex-kamera dokumenterte hun hendelser mange ikke trodde var sanne. Hun besøkte konsentrasjonsleirene Buchenwald og Dachau kort tid etter frigjøringen, og disse opplevelsene rystet og preget henne livet ut. Bildene fra leirene står jeg ikke lenge foran – de er for harde, selv i dag. Jeg bruker derimot mer tid foran hennes iscenesatte selvportrett, hvor hun sitter i badekaret i München-leiligheten til Hitler. Bildet ble tatt samme dag som Hitler begikk selvmord i Berlin-bunkeren, og Millers gjørmete støvler (fra besøket i Dachau) er plassert i forgrunnen. Det er et av de sterkeste fotografiene jeg kjenner og skildrer grusomhetene på en mer indirekte måte.

Fotografenes galleri

Hver gang jeg er i London besøker jeg The Photographers' Gallery rett ved Oxford Street, inkludert bokbutikken i kjelleren som har et av byens beste utvalg. Jeg møter utstillingssjef Clare Grafik og den nyansatte kuratoren Taous Dahmani i kafeen for å høre mer om programmet fremover og deres tanker om institusjonens rolle. Grafik, som har jobbet der i over tyve år, er oppmuntret over at de større museene satser på fotografi. Hun tenker jo at mer fotografi som vises, desto mer ønsker folk å se. Grafik og Dahmani mener begge at deres institusjon er et tiltrengt sted for den fotografiske diskusjonen og for den visuelle kulturen i seg selv. De har friheten til å tenke på fotografi i en bredere forstand.

Om noen uker åpner den årlige Deutsche Börse Photography Foundation Prize, som ble etablert i 1996 i samarbeid med Deutsche Börse Group. Prisen har som mål å fremme samtidsfotografiet, og en av de nominerte i år er Rene Matić, som også deltok i salongen jeg nevnte tidligere. Der snakket Matić om kunst og fellesskap som en symbiose: hen tar bilder av folk rundt seg og sitt eget liv, for det er det hen kan, og mener at alle kunstnere bør gjøre det samme. Matić var også nominert til fjorårets Turner-pris og er, etter min mening, en av de mest spennende innen kamerabaserte kunstformer i London akkurat nå, med en praksis der fotografiets muligheter utforskes og utvides. Etter alle disse besøkene er jeg ikke i tvil – fremtiden for mediet virker lys.