Om nordisk orientering i kunst og offentlighet

Norden omtales gjerne som en naturlig og tett sammenvevd kulturregion Vi lever med en forestilling om et særegent og til og med selvforklarende fellesskap. Samtidig kan det være grunn til å spørre hvor inngående vi faktisk kjenner hverandres kunstliv, offentligheter og samfunnsdebatter. Kanskje finnes det en avstand mellom forestillingen om nordisk forbundethet og den faktiske orienteringen på tvers av landegrensene?

I forkant av at Kunstavisen for første gang i år skal følge opp både Stockholm Art Week, Market Art Fair og tilstøtende arrangementer i Stockholm i slutten av april, har det slått meg at kunnskapen om den nordiske samtidskunstscenen er mer begrenset enn man kanskje skulle tro. Kan det være at kunstinteresserte i Norge i dag er vel så fortrolig med deler av det internasjonale kunstfeltet og kjenner til flere kunstnere i London eller New York som med kunstfeltet i våre nærmeste naboland? Til en viss grad kan man jo holde seg orientert gjennom å lese aviser og kunstfaglig litteratur fra våre naboland, samt det tverrskandinaviske Kunstkritikk, som ligger åpent og som nettopp bestreber seg på å ivareta en nordisk kunstoffentlighet. Tekstene som publiseres der – på svensk, dansk, norsk og til dels engelsk – holder gjennomgående et høyt faglig nivå.

Men i hvilken grad lesere i Norge faktisk leser seg opp på det som skjer i de øvrige nordiske landene, og i hvilken grad lesere i, for eksempel, Sverige, Danmark og Finland, følger utviklingen i norsk kunstliv gjennom kritikk, intervjuer og rapporter, er jeg usikker på. Kanskje finnes det en forestilling om en nordisk fellesoffentlighet som i praksis er mindre reell enn vi liker å tro. Det ville vært interessant å se empiriske undersøkelser av dette. Hvor oppmerksomme er vi egentlig på våre nærmeste naboer?

Hva kultursidene i større norske aviser gjelder, kan jeg ikke huske når jeg sist leste en kunstnyhet fra Sverige, Danmark eller Finland. Heller ikke nyheter fra det norske kunstfeltet synes i nevneverdig grad å være verdt å dekke.

Samtidig eksisterer det et omfattende institusjonelt samarbeid i Norden. Gjennom Nordisk Råd og Nordisk ministerråd har man i flere tiår arbeidet systematisk for å styrke mobilitet, kulturutveksling og felles offentlighet i regionen. Nordiske kulturfond, støtteordninger for kunstnere og samarbeidsprogrammer mellom institusjoner er konkrete uttrykk for en politisk ambisjon om å opprettholde Norden som en sammenhengende kulturregion. Også organisasjoner som Foreningen Norden har lenge hatt som mål å styrke kunnskapen om nordiske samfunn, språk og kultur, nettopp gjennom økt kontakt og gjensidig orientering.

Slike strukturer legger til rette for samarbeid, men de garanterer ikke nødvendigvis en levende offentlig samtale om kunst. Kunst formes sjelden bare av interne estetiske utviklingslinjer; den preges også, mer eller mindre, av politiske konflikter, sosiale omveltninger og kulturelle diskurser i de respektive samfunnene. Uten kjennskap til disse kontekstene kan forståelsen av kunstneriske uttrykk lett bli fragmentert. Det som fremstår som rene estetiske valg kan i realiteten være responser på strukturelle forhold i samfunnet rundt.

Her kan det å sende kritikere, kulturjournalister og fotografer over landegrensene spille en særlig rolle – til kunstmesser, til åpninger ved større og mindre kunstinstitusjoner og til konferanser. Vi bør i større grad legge turen til våre naboland og behandle dem som en del og forlengelse av en levende kulturell samtale, slik at vi får utvidet våre referanserammer, etablert sammenligninger og synliggjort forbindelser på tvers av nasjonale kontekster. En mer systematisk nordisk orientering i kritikk og kunstjournalistikk vil ikke bare styrke forståelsen av enkeltverk, kunstnerskap og nabolandenes særegne kunstfelt, men også gi substans til forestillingen om Norden som en delt offentlighet.

For dersom Norden fortsatt skal kunne omtales som en sammenvevd kulturregion, må denne forbindelsen også praktiseres i hvordan vi leser, skriver og orienterer oss – ikke bare i hvordan vi omtaler oss selv.