Sett og hørt, 7. Praten rundt messingkula

For tiden jobber jeg med en bokutgivelse der jeg leser mine egne kunstanmeldelser om igjen. Jeg vil se hva slags kunst og ideer som har opptatt meg i de snart ti årene jeg har skrevet kritikk, og i tekstene mine dukker det opp mange spøkelser, ritualer, spesielle dyr, smykker, amuletter og lukter; og kunstverk som omslutter hele kroppen og forsøker å lede den inn i transe eller ekstase.

Samtidskunsten forsøker å gi en form til ting det ellers er vanskelig å erfare. Det er vanlig å kritisere de tradisjonelle vitenskapene, og gi andre forklaringer på livets små og store problemer. Utfordringen er å sondere i dette terrenget. For min del er det viktig å skille mellom kunstens luftige spekulasjoner og dens mystiske tendenser. For eksempel liker jeg å tenke på spøkelser som en kulturell form. Det er åpenbart at tanker, bilder og stemmer kan hjemsøke oss, men det blir for dumt å tro at de døde eksisterer. På den annen side synes jeg det både er gøy og viktig å kritisere den mystiske tenkingen, kunsten trenger ikke å være god for å være interessant.

Det er slike ting jeg går og grunner på, og på lørdag hørte jeg en kunstnersamtale på Atelier Nord med kunstneren Anne-Marte Før (f. 1981), der jeg fikk en fornemmelse av mystikk. Utstillingen hennes består ikke av så mange objekter. Fire gamle fat og trau, skjært ut av tre, henger i tråder fra taket. De svever over gulvet, og ved hjelp av små motorer kan trauene plutselig åpne og lukke seg, som om de var animert.

På en merkverdig rampe i utstillingen ligger dessuten en liten forgylt messingkule, Å få halde varsamt i hendene (2022). For å lage kula har kunstneren smeltet om åtte gamle bjeller som tidligere tilhørte hester, sau og kyr. Et lydopptak av bjellene klinger gjennom gallerirommet, og i kunstnersamtalen ble det sagt at utstillingen transporterer oss fra byen og ut i kulturlandskapet.

Jeg elsker slike landskap, og utstillingen klarte absolutt å fremkalle bilder av grønne enger og dyr på sommerbeite. Men i disse forestillingene hadde det sneket seg inn en beklagelig, spirituell nyanse. Lokalene til Atelier Nord har tidligere vært brukt som kirke, og når utstillingen inneholdt så få ting, en forgylt kule og de nødtørftige trauene, minnet den meg om den protestantiske kirkens ujålete estetikk.

Anne-Marte Før røpet ingen religiøse intensjoner. Men særlig installasjonen av messingkula, oppå rampa og foran et stort vindu, ga inntrykk av å være en liten offergave på et alter, i et bedehus. Omsmeltingen av kubjellene til en forgylt kunstfigur har dessuten bibelske konnotasjoner, og da vi satt der og og hørte på disse objektenes lovsang, ble jeg rent beklemt. Det kjentes som jeg var kommet til en sekt der kunsten skulle besjeles. Mens trauene forsøkte å forbløffe meg med sine animerte bevegelser, var det som messingkula ba om å bli tatt på, løftet, tilbedt. I utstillingen virket tro og håp mer velkommen enn kritiske innvendinger, og da seansen var over fjernet jeg meg, raskt.

Nicolas Poussin, Dansen rundt gullkalven (1633–1634), 154 cm × 214 cm, National Gallery, London. Lisens: Falt i det fri (Public domain).