Allerede ved ankomst til den største byen i Midt-Norge,Trondheim, kjenner jeg på anger over at jeg kun har satt av én dag til å se byen. Kunsten blomstrer her, med et vell av institusjoner som gjør det umulig å rekke over alt.

Feltnotater fra Trondheim: en dag med mange inntrykk i en by som føltes som en varm klem. 

, 2018. Tokanals videoinstallasjon. Foto: Evelina Elere. Courtesy: Kunsthall Trondheim / Pilvi Takala.

Artikler

London viser seg som en trygg forvalter av fotografiets fremtid, der en ny generasjon kunstnere utfordrer etablerte sjangre.

Første og siste gang man kunne se Lee Miller på lerretet, var i Jean Cocteaus film The Blood of a Poet fra 1932. Installasjonsbilde fra Lee Miller på Tate Britain. © Lee Miller Archives, England 2025. All rights reserved. leemiller.co.uk. Photo © Tate (Sonal Bakrania).

En runde blant Oslos mindre gallerier kan være en etterlengtet energiboost i starten av det nye året, ifølge Nina Strand.

Bilde av Pachinko galleri og utstillingen 

Paris Photo er verdens største kunstmesse dedikert til fotografi.

Årets nominerte for Paris Photo–Aperture PhotoBook Awards 2025. Foto: Daniel Salemi, Prix du livre 2025 Paris Photo–Aperture

Fra ikoniske kroppseksperimenter på Jeløya, via undersøkelser av byrom, til lysårsfjerne vever – Moss trer frem som en by med en usedvanlig kunstnerisk spennvidde.

Art Must Be Beautiful, Artist Must Be Beautiful

På under et døgn i Göteborg rekker jeg både å oppleve årets biennale med fokus på solidaritet, bli kjent med Hasselbladprisvinner Sophie Ristelhuebers fotografiske univers, og se Naeun Kangs fragmentariske familiemalerier på Nevven. Samtidskunstscenen i Sveriges nest største by fremstår som vital og fremoverlent, preget av et sterkt engasjement.

 (2025) på Röda Sten Konsthall under årets Gøteborg-biennale. Foto: Andrej Lamut

Liz Johnson Arturs nye bok er et sjenerøst lappeteppe av skannede sider fra kunstnerens mange notatbøker. Boken, som gir et unikt innblikk i hennes kreative prosesser, er både insisterende, underholdende og fungerer dessuten som en hyllest til fotografiets materialitet.

(SPBH Editions / MACK, 2025). Med tillatelse fra kunstneren, SPBH Editions og MACK.

Anmeldelser

Ingrid Eggen fortsetter sine undersøkelser av kroppen og dens språk i sin fjerde separatutstilling, 

, på MELK. Av de to nye seriene som vises, er det den med færrest verk som treffer sterkest.

av Ingrid Eggen på MELK. Foto: Christian Tunge/MELK.

Wolfgang Tillmans’ retrospektive utstilling blir siste kapittel før Centre Pompidou stenger for oppussing. Den har blitt et vellykket eksperiment hvor kulissene fra det gamle biblioteket spiller en like stor rolle som verkene i seg selv.

Rien ne nous y préparait − Tout nous y préparait

, Centre Pompidou – Musée national d’art moderne 2025. Installasjonsfoto: Jens Ziehe

Den fjerde utgaven av MELKs Milkshake-konsept inkluderer to København-baserte kunstnere, som begge står støtt på egne bein. Heldigvis gjøres det ingen forsøk på å skape en dialog mellom de to utstillerne.

Installasjonsbilde av Christian Tunge fra utstillingen Milkshake #4, Christine Clemmesen og Minh Ngoc Nguyen. Foto: MELK.

I går fikk de fem mannlige statuene som står foran Stortinget selskap av den flunkende nye statuen av Anna Rogstad – Norges første kvinnelige stortingsrepresentant.

Avduket i går. Anna Rogstad-statuen foran Stortinget, laget av kunstner og billedhugger Christine Aspelund, 2025. Til venstre i bildet Kirsti Kolle Grøndahl. Ved siden av henne, Tone Wilhelmsen Trøen. Fotograf Peter Mydske / Stortinget



Nyheter

Deich skal romme fotografisamlingen til Møller Eiendom og er tenkt som et «samlingspunkt for folk, foto og opplevelser». Med flere restauranter og uteserveringer blir det mer et kulturhus enn et tradisjonelt museum. Men trenger huset et Fotografiska?

Fotografiska Oslo og Deich åpner dørene i 2028: – Jeg skulle ønske at Throndsen ledet fotohuset Deich som en selvstendig institusjon uten Fotografiska, skriver Nina Strand. Foto: Lars Petter Pettersen

Meninger

 er en vellykket undersøkelse av hvordan digitale bilder på nettet lokker, fanger og påvirker oss.

 utforsker emojiens billedspråk og Jenny Rovas arbeider fra Tinder utforsker bokstavelig talt bildets forførelse. Installasjonsbilde fra 

 på Jeu de Paume i Paris, sitter jeg igjen med en ubehagelig følelse av at grensene er visket ut – og at selv de døde lever videre, uten beskyttelse.

viser verk av 43 kunstnere, flere som presenterer nye verk laget spesielt for utstillingen. Som Hito Steyerls nye verk 

. Installasjonsbilde ©Jeu de Paume – Vesna Bonaci Doric.

 vever kunstner Amber Ablett sin personlige historie sammen med en mer universell refleksjon over hverdagsrasisme og kolonialisme – alt dette er fortellinger vi kjenner godt fra før, men som vi åpenbart trenger å høre igjen.

Utstillingen handler både om farsfravær og fravær av tilhørighet. Abletts foreldre vokste begge opp med å tro at hjem var et annet sted, som det så vakkert uttrykkes i filmen. Amber Ablett, 

, 2024 © Amber Ablett. Installasjonsfoto av Istvan Virag.

Mette Tronvoll har ikke gjort det lett for seg selv når hun nå stiller ut i Kunstsilo. Der andre kunstnere på samme nivå kanskje ville ha lent seg på en retrospektiv variant, har Tronvoll stort sett valgt å vise helt nye arbeider hun har laget de siste årene. 

 har blitt en meditativ og fin utstilling om de øyeblikkene vi ofte går glipp av.

Der andre kunstnere på samme nivå kanskje ville ha lent seg på en retrospektiv variant, har Mette Tronvoll valgt å vise helt nye arbeider hun har laget de siste årene. Mette Tronvoll, 

, Kunstsilo. Installasjonsbilder av Tor Simen Ulstein / Kunstsilo.

De siste årene har en bølge av selvpubliserte kunstbøker revolusjonert forståelsen av publikasjonen som et verk i seg selv. Oplandia senter for samtidskunst er med på notene og åpner utstillingsåret med to vellykkede utstillinger av Radha Pandey og Björn Kjelltofts kunstnerbøker.

Radha Pandey og Björn Kjelltoft har begge har selvpublisering som en sentral del av sin praksis, og har skapt hver sin utstilling som får boken til å skinne. Installasjonsbilde fra utstillingen 

av Radha Pandey, Oplandia senter for samtidskunst. Foto: Øystein Thorvaldsen.

Frida Orupabo skaper verk som ved første øyekast virker ufarlige, men som skjuler ubehagelige sannheter. 

 ber oss til å ta stilling til den marginaliserte kroppen, og hvordan den har blitt undertrykt og usynliggjort av samfunnets maktstrukturer.

Orupabo bruker ofte det direkte kvinneblikket som en kommentar på at kvinner må få være subjekter. Utstillingsbilde, Frida Orupabo, 

. © Astrup Fearnley Museet, 2024. Foto: Christian Øen

Den katalanske fotografen og forskeren Laia Abril presenterer det siste kapittelet i sitt langsiktige prosjekt om misogyniens historie: 

 på kunstsenteret Le Bal i Paris. Noen ganger er utstillingskatalogen/boken som ledsager en utstilling bedre enn selve utstillingen. Sånn er det også i dette tilfellet.

Epilogen på utstillingen er den litt over tjue minutter lange filmen 

viser demonstrasjoner for fri abort i Polen, Irland og Argentina, og demonstrasjoner mot seksuell vold og kvinnedrap i India, Mexico og Uganda. Laia Abril – 

On Mass Hysteria / Une histoire de la misogynie

 fremstår mer som et stort og vakkert terapirom enn som en tradisjonell kunstutstilling. Likefullt er det blitt et sjenerøst rom som gir mulighet til å bearbeide sorger.

Tittelen på utstillingen er også ment å referere til 

-bevegelsen, hvis formål er å returnere land til urfolk. Jannik Abel: 

, Kunstnernes Hus. Installasjonsbilder: Kunstnernes hus og Tor S. Ulstein/Kunstdok.

Den nyeste utgaven av Der Greif, gjesteredigert av den norske kunstneren Torbjørn Rødland, har blitt et spennende, flerstemt bildeessay som gir oss et dypdykk i hva som skjer i samtidsfotografiet akkurat nå.

Av 1500 søkere ble 90 kunstneres verk valgt ut til denne utgaven av magasinet Der Greif, 

med Torbjørn Rødland som gjesteredaktør. © Der Greif.

 fungerer som en god «sjekk inn» når det gjelder hvor raskt tilværelsen kan endres, både på godt og vondt.

Den nedre utstillingssalen på Kunstnernes Hus skaper en utmerket ramme for denne presentasjonen av et nyere kunstnerskap. Installasjonsbilde fra utstilingen 

 av Eli Mai Huang Nesse på Kunstnernes Hus. Foto av JPG Andrén.

Med seks sterke verk utfordres betrakteren til å ta stilling – ikke bare til Palestina, men til hvilken verden vi ønsker å skape. Ved å holde fast i det kunstneriske framfor det direkte politiske, vinner utstillingen større gjennomslagskraft og gir rom for refleksjon og håp.

Tittelen gjentar de historiene som deles i sosiale medier med ‘All Eyes on Palestine.’ Installasjonsbilde fra 

, NITJA, Foto Kunstdok / Tor Simen Ulstein.

 med den belgiske kunstneren Chantal Akerman tilbyr en sjeldent vakker og interessevekkende presentasjon av et banebrytende kunstnerskap og dets bakenforliggende prosesser. Sterkest inntrykk gjør rommet viet Akermans arkiv, der vi som publikum nærmest opplever å se inn i hodet til kunstneren.

Tenk å få lov til å være med backstage og se hvordan kunstverk blir til – det er en generøs opplevelse. Chantal Akerman, installasjonsbilde fra Chantal Akerman, 

Collections CINEMATEK & Fondation Chantal Akerman © Julie Pollet© Adagp, Paris, 2024.

Hjemlig angst, reiser og et liv som rakner

Den nyåpnede utstillingen med tema hår på Museum Folkwang er en underholdende, men også sår, utforskning av hvordan frisyrer utfordrer oss i vår forståelse av hvem vi er.

Utstillingen har dypere undertoner som utforsker hva som betegnes som normalt i vårt samfunn. Installasjonsbilde fra 

Grow It, Show It! A Look at Hair from Diane Arbus to TikTok

, med fotografier av Helmut Newton. © Helmut Newton Stiftung & Suffo Moncloa © Suffo Studio. Foto: © Museum Folkwang, Sebastian Drüen.

Kuratorene for årets Fotobokfestival Oslo, Marte Aas og Line Bøhmer Løkken, bruker fortidens filosofiske tankeeksperimenter for å undersøke fotobokens utvikling. Selv om det kuratoriske konseptet blir noe omstendelig for denne anmelder, bekrefter møtet med rundt 90 fotobøker og tre bestillingsverk at fotoboka har en lys fremtid.

 av Dag Nordbrenden fra 2000. Denne boka inneholder refotograferinger av mennesker basert på gamle bilder fra deres fotoalbum; samme person på akkurat samme sted, bare med mange år imellom.

Dette er ikke akkurat barnevennlig, bemerker en mann tørt på vei ut med sin lille familie fra det første utstillingsrommet, hvor filmen 

– Det gjør meg ingenting at elementer i filmen 

kjennes overspilt. Det at en forslått kvinnekropp kan utløse et felles, solidarisk skrik blant fremmede i en gate i New York, gjør den til en rørende filmopplevelse, skriver Kunstavisens anmelder Nina Strand.

Årets utgave av Vårutstillingen på Fotogalleriet i Oslo tar for seg temaer som alderdom, eksistensiell angst, boligkrise og selvrealisering, for å nevne noen. En tydeligere rød tråd hadde ikke skadet.

Årets biennale på Whitney Museum of American Art i New York er gjennomtenkt og solid kuratert. Utstillingen oppfordrer publikum til å reflektere over hva som er sant / usant og hvilken virkelighet vi ønsker oss.

Kiyan Willams. I løpet av mine fem dager i New York snakket ingen av mine amerikanske kolleger om det kommende valget. De ønsket å leve så lenge som mulig uten å tenke på Trump. Installation view of Whitney Biennial 2024: Even Better than the Real Thing (Whitney Museum of American Art, New York, March 20–August 11, 2024). Kiyan Williams: 

Ruins of Empire II or The Earth Swallows the Master’s House

Extériors — Annie Ernaux et de la photographie

 er en vellykket undersøkelse av hvordan en tekst kan fungere som et snapshot. Den viser også hvordan alt vi ser handler om det vi vet.

Madame Ernaux studerer bildene på utstillingen. Her sammen med kurator Lou Stoppard og Jaques Bungert, den nye presidenten for MEP (Maison Européenne de la Photographie). Bilde fra utstillingen 

Exteriors – Annie Ernaux and Photography

Refleksjoner rundt blikkets makt danner utgangspunkt for gruppeutstillingen 

 som åpnet på Nitja sist helg. Intensjonen er god, men den sitter ikke helt som den skal.

Hver gang jeg er på Nitja lurer jeg på hvorfor kunsten har fått så liten plass i den store bygningen. 

, oversiktsbilde: Linda Bournane Engelberth, Outside the Binary (2018–); Nayara Leite & Kaeto Sweeney, The Demise of Everything Good (2024); Tonje Bøe Birkeland, Character #IV, Anna Aurora Astrup (1871–1968) Among Virgin Mountains. Plate #1, Astrups Horn (2015). Foto: Kunstdok / Tor Simen Ulstein

Inne i det som tidligere var en teatersal, har Damir Avdagić skapt en sterk forestilling om det tidligere Jugoslavia.

Lokalene til UKS har tidligere vært brukt som en teatersal, og det skaper en bra ramme for utstillingen. Damir Avdagić, Prijenos (Overføring), 2024. UKS (Unge Kunstneres Samfund), Oslo. Foto: Vegard Kleven.

Materialet som presenteres i den viktige, men også krevende utstillingen 

The Lost Tapes of a Peoples’ Tribunal, 1982

«Alt er her foran oss, men likevel er det som om ingen ser det.» Jeg vil se bildene, men de blir usynlige akkurat som palestinerne er, ifølge kunstneren. Installasjonsbilde, Ayman Alazraq og Liam M. Alzafari, 

The Lost Tapes of a Peoples’ Tribunal, 1982, 

Fotogalleriet, Oslo, 2023. Foto: Studio Abrakadabra/Fotogalleriet

Amerikanske Carrie Mae Weems vant endelig Hasselbladprisen, og hennes utstilling i Gøteborg er viktig å få med seg. Weems klarer kunststykket å være både aktivistisk og lyrisk i arbeidene sine – som spenner fra det lille hverdagslivet til store historiske hendelser.

Denne første dokumentariske serien av Weems’ familie ble utviklet i løpet av hennes studietid. Carrie Mae Weems, 

, from the series Family Pictures and Stories, 1978-84. © Carrie Mae Weems. Courtesy kunstneren og Jack Shainman Gallery, New York, Galerie Barbara Thumm, Berlin, og Fraenkel Gallery, San Francisco.

Ønsket til den Berlin-baserte kunstnerduoen Pauline Boudry og Renate Lorenz er at utstillingen deres 

Walk Silently in the Dark Until Your Feet Become Ears

inspirerer til politisk endring. Det synes jeg at den gjør – på subtilt og intelligent vis.

Filmen vi ser er et resultat av et samarbeid med fem dansere/koreografer. Pauline Boudry / Renate Lorenz, 

, videoinstallasjon, 2022. Installasjonsbilde: 

, Kunstnernes Hus, 2023. Foto: Annik Wetter.

Det er ofte noe påtvunget over det når et kunstmuseum skal stille ut sin samling. Som om den utstillingen som vises bare skal fylle programmet. Denne er annerledes. 

Corps à corps. Histoire(s) de la photographie 

på Centre Pompidou i Paris er en av de mest interessante samlingsutstillingene jeg har sett.

Oslos kunstscene er utvidet med to gallerier - et i en stue og et annet på et toalett. Begge fungerer glitrende.

, Papai Contemporary, Oslo. Foto: Sofia Caesar

Fotografer som arbeider analogt protester mot nedstengningen av fotolabben Studio Technika, som etter at den ble etablert i Oslo i 1980, har vært et helt uvurderlig tilbud. Blir Studio Technika borte, blir landet bare en tørr innskrumpet rosin, uttaler den Bergen-baserte fotografen Klara Sofie Ludvigsen.

Fra fotolabben Studio Technika: daglig leder og bildeprodusent, Helge Hovland og analog ekspert, Atle Carlsen. Foto: Line Bøhmer Løkken

– Som å miste armer og bein i en arbeidsprosess

 av Tacita Dean er en vellykket kjærlighetserklæring til det analoge mediet.

Deans nye verk varer i atten minutter og er ikke et sekund for langt.
Tacita Dean, Geography Biography, 2023. 35 mm film diptych, film still. Courtesy the artist, Marian Goodman Gallery (New York/Paris) and Frith Street Gallery (London). Installasjonsfoto "Avant l'orage" / , Bourse de Commerce - Pinault Collection, 2023 © Tadao Ando Architect & Associates, Niney et Marca Architectes, agence Pierre-Antoine Gatier. Foto : Aurélien Mole. Courtesy Pinault Collection

 på ARoS fungerer som en super kommentar til menneskers overdrevne selviscenesettelse i sosiale medier. Bildene er Shermans første store utforskning av et annet medium enn fotografiet.

Da Sherman la ut denne selfien på sin Instagram var den akkompagnert av bildeteksten: Will it ever feel like Spring? Foto: Cindy Sherman, 

Den tredelte utstillingen til den ukrainske fotografen Julie Poly på Fotogalleriet er samlet under utstillingstittelen 

, minuttet før krigen brøt ut i Ukraina den 24 februar 2022.

 er en utstilling i mange lag, og presentasjonen av den vil trekke publikum, antakelig et ganske ungt. Installasjonsbilde fra utstillingen, Julie Hrnčířová/Fotogalleriet.

Nan Goldin er aktuell med en større retrospektiv på Moderna Museet i Stockholm. Goldin har uttalt at fotografiet har reddet livet hennes. Spørsmålet er om det aktuelle slideshowet og filmpresentasjonen redder oss.

Hovedverket til Goldin forteller om avhengighet og autonomi i kjærlighetsforhold. Nan Goldin, 

Først og fremst demonstrerer Signe Marie Andersens nye fotobok 

 hvor viktig kunst kan være for den enkelte.

Laure Prouvosts soloutstilling i Nasjonalmuseets Lyshall gir publikum en nydelig mulighet til å reflektere over global oppvarming, migrasjon og hvordan få det bedre sammen.

Laure Prouvost: «Untitled (Bird woman film)», 2022, Film still © Laure Prouvost / BONO, courtesy the artist. Foto: Alex Kachkaev

Fotobokforlaget Aperture har nettopp lansert sin monografi med verk av Tom Sandberg. Det er betimelig at den norske fotografen blir presentert så grundig for et internasjonalt publikum.

 (Aperture, 2022). Courtesy Tom Sandberg Foundation.

Andre utgave av fotofestivalen Oslo Negativ har fått et felles tema, 

. Jeg er usikker på om alle inviterte gallerister har forholdt seg til hovedtittelen, men utvalget vitner om et kontrastfullt mangfold blant norske samtidsfotografer.

En grundig mønstring av norsk samtidsfotografi

Den franske kunstneren Camille Henrot var den første mottakeren av Edvard Munch Art Award i 2015. Fredag åpnet hennes utstilling, 

på Munchmuseet. Den kan ses som både en hyllest til og en evaluering av moderskapet.

Sleeping State of Being. Creatures of Night and Day 

– den andre i en serie av reproduserte skissebøker – ble lansert på bokmessen til CHART lørdag 27. august, og på Vigelandmuseet i Oslo 4. september. Vår anmelder har sett nærmere på den ferske utgivelsen.

Sleeping State of BeingCreatures of Night and Day, 

 fokuserer på både natur, det performative og science fiction. Fotogalleriets lokale føles imidlertid litt for lite for tre overskrifter.

Installasjonsfoto. Vårutstillingen 2022, på Fotogalleriet i Oslo. Foto: Tor Simen Ulstein / FFF

 på Fotogalleriet i Oslo er en viktig hyllest av de som har gått i bresjen for homofiles rettigheter.

, kuratert av Antonio Cataldo, et prosjekt av Fin Serck-Hanssen, Bjørn Hatterud og Caroline Ugelstad Elnæs. Utstillingsdesign av HAiKw/ på Fotogalleriet. Foto: Jon Gorospe / Fotogalleriet.

 utforsker og utfordrer den amerikanske fotografen Whitney Hubbs forholdet mellom kameraet og kvinnekroppen. Det føles betimelig.

En gruppeutstilling på MELK med en rekke interessante arbeider ønsker å inkludere flere stemmer på kunstscenen.

 (2020) av Pauline Boudry & Renate Lorenz, fra deres nåværende utstilling 

på Marcelle Alix, Paris. Installasjonsbilde: Aurélien Mole

De aller fineste fotografiene under Oslo Negativ var gamle skatter fra pressearkivet. Fotofestivalen, som skryter av å være Oslos største, viser en bredde innen aktører på samtidsfotografi-scenen, men kunne brukt mer tid på å finne en samlet rød tråd.

Galleri MELK fikk det gamle musikkrommet hvor de kunne vise verk av Ingrid Eggen. Ingrid Eggen: 

Nina Strand er skrivende kunstner med en MA i Creative Writing, og grunnlegger og redaktør for Objektiv Press – et forlag med fokus på essaypublikasjoner om kamerabasert kunst. Strand arbeider i krysningspunktet mellom fotografi og tekst, og bruker boken som sitt gallerirom. Hun ga nylig ut 

 – et pågående prosjekt som utforsker Generasjon X.