Gode kunstrom – Kunstavisen

Solen over Nidelva varmer der jeg går over broen fra flybussen til dagens første besøk på Kjøpmannsgata Ung Kunst, der utstillingen med den enkle tittelen «Isfjellteknikk» av Edvine Larssen begynner allerede på hjørnet av bygningen. Hjørnegalleriet har store vinduer ut mot gata, hvor Larssen har installert den persiennelignende skulpturen Curtain #VII, slik at forbipasserende blir utsatt for kunst enten de vil eller ikke. Slikt liker jeg.

Inne i hovedsalen finnes hennes store «isfjell», et monumentalt tekstilverk, og i et hjørne en liten glødelampe hvor det står: In the presence as I were still. Verkene spiller godt sammen. Teksten fra tidligere Kunstnernes Hus-direktør Maaretta Jaukkuri forklarer hvordan isfjellteknikk er en form for minimalisme innenfor litteraturen, særlig knyttet til Ernest Hemingway, og jeg tenker det antakelig er mye man som publikum ikke får fatt i ved første øyekast her. I et annet rom på K-U-K vises Venetian Blinds, polaroider tatt gjennom en serie performative, nattlige vandringer i seks av Venezias bydeler – en vakker opplevelse. Som om det haster å dokumentere byen før den synker. Begge rom handler på hvert sitt vis om det som er i ferd med å forsvinne.

Jeg tar en tur ned i kjelleren, der utstillingen «Uten filter», med tema ytringsfrihet, er montert. Noen av verkene er så overtydelige at de blir lite interessante, og de ender med å overskygge resten av opplevelsen. Jeg går dermed raskt videre i retning Trondheim Kunstmuseum.

Kvinnen og naturen

Etter et stopp ved Nidarosdomen, som nærmest føles føles obligatorisk, er den retrospektive utstillingen med den samisk-finske kunstneren Outi Pieski – kjent, blant annet, for verket «AAhkA» i det nye regjeringskvartalet – et svært velkomment bekjentskap. Her er det naturen som er i fokus, gjennom malerier, tekstilverk, grafikk, video og fotografi.

Det er en fotografisk sekvens som fester seg aller mest: Den skildrer en kvinne kledd i samisk drakt som står på en stein i havgapet. Bildene fremstår som en liten film; vi ser henne i en rekke dansende positurer, som om hun hyller sine omgivelser. Bildeserien får meg til å tenke på et annet verk jeg stadig vender tilbake til, «Sorry for the metaphor #2» (2010) av den argentinske kunstneren Amalia Pica. Picas verk, som er formet som en utfoldbar plakat, viser også en kvinne ute i naturen, stående på en stein i skogen med en megafon i hånden. Pica beskriver verket som et selvportrett og et forsøk på å utvikle en politisk stemme, forankret i hennes syn om at kunstnere har et samfunnsansvar til å gjøre mer. Det virker som om Pieski er av samme oppfatning..

Jeg rekker også gjennom museets samling, som i noen rom er installert over et bakteppe av Vanessa Bairds «I Don't Want to Be Anywhere but Here I Am» (2015). Monteringen er gjort med et ønske om at publikum skal se nye sammenhenger mellom bildene, som museet skriver: «Historisk sett har kunstnere med vilje sjokkert publikum med bilder av krig og katastrofe i gallerirommets trygge sfære.» Jeg blir enda blidere av dette.

Ufrivillige berøringer

Etter et besøk i Trondheim Kunstforening, der det Oslo-baserte fotografkollektivet A Female Gaze viser utdrag fra utstillinger de tidligere har presentert under Oslo Negativ, og en kort svipp innom utstillingen «Øyeblikk» med Synnøve Anker Aurdals vakre verk på Nordenfjeldskes samlingsutstilling, får jeg hos Kunsthall Trondheim et interessant møte med kunsten til finske Pilvi Takala i utstillingen «Breaking Ranks».

Jeg blir sittende lenge ved «The Stroker», en tokanals videoinstallasjon basert på Takalas to uker lange intervensjon hos Second Home, et trendy kontorfellesskap i Øst-London. Her utgir Takala seg for å være en velværekonsulent ved navn Nina Nieminen, grunnlegger av firmaet Personnel Touch. Hun vandrer rundt i kontorlandskapene, hilser på alle hun ser, og berører dem lett idet hun passerer. Dette oppleves (selvsagt) som en uting for de som jobber der, og blir til en svært presis kommentar til det Takala undersøker i sine arbeider: de usynlige reglene som styrer hverdagen vår og som hun gjør synlige ved å skape øyeblikk som føles uvanlige eller ubehagelige.

En kunstnerdrøm

Jeg går innom nyåpnede PoMo for å se serien med de vakre gouachene som Louise Bourgeois malte de siste årene av livet sitt. De henger i øverste etasje i den gamle posthallen, som er vakker i seg selv – og full av sympatiske museumsvakter med stor formidlingsglede. Så er det allerede tid for siste stopp på dagens tur: Lademoen Kunstnerverksteder og Babel, deres eget kunstnerdrevne visningsrom som ble grunnlagt i 2006. Her er utstillingen «NOEO» av Kaja Leijon akkurat deinstallert, men nåværende leder og kunstner Petter Buhagen, som tidligere var med på å drive NoPlace i Oslo, viser meg installasjonsbilder. Og mens han rigger til kveldens performance, «Machine Membranes – Part Two», med Marie Nerland, Nayara Leite og Mari Kvien Brunvoll, får jeg bladd i Leijons fine bok «Another World», som stilles ut i Babel Bok i andre etasje.

Verkstedene ligger i en nedlagt barneskole, og visningsrommet er i den gamle gymsalen. Det undrer meg at vi ikke har fått til et lignende kunstnerkollektiv i Oslo, men heldigvis kan man oppleve det i Trondheim. Skulle du ha lyst til å tilbringe tid der, er det mulig å søke residency – og dette store, åpne galleriet må jo være en drøm for enhver kunstner. Byens kunstscene i seg selv ga også en sterk opplevelse, og mens jeg går mot flybussen, reflekterer jeg over alt jeg ikke rakk å se. Så mye som fristet, så mange fine inntrykk.