Sett og oversett

På Moderna Museet i Malmö åpnet nylig to parallelle kamerabaserte utstillinger; en større utstilling med amerikanske Deborah Turbeville, Photocollage, og Soft Focus med svensk-kenyanske Ikram Abdulkadir. Sistnevnte har de siste årene hatt en kometkarriere etter at Instagram-kontoen hennes førte til mange portrett- og moteoppdrag. Til Soft Focus har hun gått gjennom sitt fotoarkiv, og valgt ut både nye og gamle verk. I flere av motivene får vi se glimt av hennes familie og venner. Hennes kunstneriske praksis har dreid seg rundt opplevelsen av å være en svart, muslimsk kvinne i Sverige. Til utstillingen har hun skrevet en lengre tekst som fremstår som et manifest, hvor hun blant annet skriver at denne utstillingen hverken er en undring, et spørsmål eller en utfordring. «Den er et utsagn, en påstand og en bekreftelse. Dette er også Sverige», skriver hun, og det har hun rett i.

Deborah Turbeville, Venice, July 6, 1978 (Fun sitting with Natalie and Victoria), 1978 Courtesy of MUUS Collection. © Deborah Turbeville/MUUS Collection

Soft Focus er satt sammen med fotocollagene til Turbeville som var aktiv flere tiår før Abdulkadir. Den reisende utstillingen fra det sveitsiske museet Photo Elysée viser den tidligere motefotografens kunstneriske kollasjer som strekker seg gjennom hele karrieren hennes, fra 1970-tallet og frem til hennes død i 2013. Den gangen ble hun ansett som banebrytende fordi hun gjorde hele den fotografiske prosessen til et eksperiment, både fremkallingen og den videre behandlingen av bildene. Ved å klippe og lime fotografiene sammen skapte hun nye hybridobjekter, et helt eget visuelt språk.

Turbeville har fått flere rom, mens Abdulkadir bare har ett. Likevel oppstår det en slags dialog mellom de i måten begge, i hver sin tid og på hvert sitt vis, gjør opprør mot det etablerte.

Mens jeg er i den skånske byen, går jeg forbi Malmö Konsthall og også Galleri Format, som ofte har et godt program for kamerabasert kunst, men som dessverre er stengt for ny installasjon mens jeg er der. Så tar jeg toget til København, der Abdulkadir har sin første separatutstilling på galleri Nils Stærk med den poetiske og sterke serien We Will Meet Again in Paradise fra 2020 – en visuell utforskning av menneskene og stedene som har formet kunstnernes identitet.

Installasjonsbilde fra Forårsudstillingen, Vigga Heisselberg Wæhrens, Spring is for Sowing, 2025. Foto av Jenny Sundby.

På Kunsthal Charlottenborg er det igjen åpent for Forårsudstillingen, og det første som møter meg er Vigga Wæhrens, som vant årets solopris for videoverket Spring is for Sowing. Ifølge et kunstnerstatement fra Wæhrens pendler filmen mellom landbruksarbeid og ritualer, og det som finnes imellom. Rytmen i verket setter tonen for en godt installert utgave. Litt lenger inn i lokalet gir de håndsydde bøkene til grønlandske Kevin Nûno Godtfredsen, utstilt på pidestaller, en lignende refleksjon over noe som er i ferd med å gå tapt. Bøkene utforsker blant annet språk og sorg, og sider fra bøkene er limt opp på veggene i rommet. Det er en presentasjon som fungerer: Mens jeg er der, går flere frem og tilbake og leser.

Installasjonsbilde fra Freja Sofie Kirk, Pastimes, O–Overgaden, 2026. Foto: David Stjernholm.

Det blir også en rask tur innom Fotografisk Center, som i år feirer sitt 30-årsjubileum og for tiden viser utstillingen Jorden under vores fødder, viet menneskets relasjon til dansk natur og landskap. Jeg er imidlertid mer nysgjerrig på den kommende jubileumsutstillingen i august, så jeg går ikke langt inn i denne, men tar raskt en metro til Christianshavn for å se utstillingen Pastimes av Freja Sofie Kirk på O-Overgaden. Det er et besnærende videoverk med en kvinnelig stuntrytter som utfører det gamle krigstrikset med å falle av sadelen og late som hun er død. Filmen av henne flettes sammen med andre bilder fra en underholdningsbransje der, ifølge utstillingsteksten, det å spille død og det å leke med døden går hånd i hånd: Der både pistolen og kameraet skyter.

Den Sorte Diamant: Jytte Rex: Drømmen og den rasende latter. Foto: Anders Sune Berg.

Jeg rekker heller ikke ut til Louisiana, hvor legenden Sophie Calle stiller ut, men avslutter på Den Sorte Diamant midt i byen. Nylig ble stillingene til bibliotekets fotokuratorer kuttet, og innkjøpsbudsjettet til Den Nationale Fotosamling ble fjernet, til massiv kritikk fra fotografimiljøet. Jeg er enig i oppropet mot kuttene skrevet av den anerkjente fotoeksperten og Weekendavisens faste kunst- og fotokritiker siden 1995, Mette Sandbye, som mener dette vil få alvorlige konsekvenser for utviklingen av dansk fotografi.

Til høsten viser Den Sorte Diamant utstillingen Photography Now!, hvor fem danske gallerier inviteres til å presentere de kunstnerne de mener viser hva som rører seg innen fotografiet akkurat nå.

Jeg besvimer litt i hjertet over den kommende utstillingens mangel på en uavhengig kuratorisk vurdering idet jeg ser en av de siste kuraterte utstillingene som fortsatt står, med selveste Jytte Rex, en pioner innen dansk fotografi, som akkurat som Turbeville bearbeider sine fotografier til sitt eget språk. Hun har selv uttalt at hun utsetter fotografiet for vandalisme og søker etter «en nærmest magisk sammenheng mellom motiv og personlig følelse». Utstillingen er suveren: Rikholdig, humoristisk og gjennomarbeidet.

Det faglige blikket – det samme som løfter Turbeville og Abdulkadir på Moderna Museet, og alle de andre utstillingene jeg rakk over – er selve forutsetningen for at fotografiet utvikler seg som kunstform. Uten det er vi overlatt til tilfeldigheter, eller, som til høsten på Diamanten, til gallerienes mulige egeninteresse.