Forever young

I år er det (kun) 200 år siden verdens første fotografi ble tatt. Det var franskmannen Joseph Nicéphore Niépce som tok et bilde av utsikten fra sitt arbeidsværelse i 1826. Kunstfotografiet i Norge markerer også et rundt tall: Det fyller femti år, dersom man regner den kommende Vårutstillingen på Fotogalleriet som et jubileum. Arrangert av Forbundet Frie Fotografer er den en slags fotografisk miniutgave av storesøster Høstutstillingen. Den åpner i mai, og jeg bruker ventetiden på å skrive feltnotater fra eget felt: det kunstfotografiske.

Da Fotografiska åpnet i Stockholm for femten år siden, omdøpte svenske fotografer det til «McDonald’s for fotografiet». Ikke at institusjonen har tatt skade av det; besøket har vært strålende, slik det også er for messen Oslo Negativ. Fotografi, i alle sine sjangre, er noe vi alle tror og føler at vi kan. Så hvorfor, i 2026, insistere på egne visningsrom for kamerabasert kunst? Kanskje fordi fotografiet i dag er så allment tilgjengelig, blir utforskningen som skjer i kuraterte institusjoner desto viktigere.

Installasjonsbilde fra rom 81 på Nasjonalmuseet, viet samlingsutstillingen Det subjektive fotografiet. Foto: Nasjonalmuseet / Ina Wesenberg.

Fotogalleriet mottar støtte fra Kulturdepartementet for å være en uavhengig stemme som løfter frem kamerabasert kunst som en kritisk og samfunnsrelevant praksis. En av dem som var med på å bygge opp stedet, er Eva Klerck Gange, som nå er seniorkurator ved Nasjonalmuseet. I fjor viet museet en egen sal til fotografi, og samlingsutstillingen Det subjektive fotografiet forteller historien om hvordan fotografiet har beveget seg fra det objektive (om det noen gang var det) til det subjektive. Her kan man se verk av Nan Goldin, Tom Sandberg og Lill-Ann Chepstow-Lusty for å nevne noen.

Under dette besøket er det et verk fra Underwater-serien (1985–1997) av Fin Serck-Hanssen som fester seg: en forvridd kropp som kan sees både over og under vann, med hendene forsøksvis i lomma. Museet har en samling på over 8500 verk, og dette rommet skal nyinstalleres over sommeren. Jeg anbefaler en tur innom før den tid for å rekalibrere utgangspunktet for hvorfor vi kaller noe kunstfotografi.

Et utdrag fra serien Oslo Arkiv 2011–2021 av Ole John Aandal kan sees på Stortinget. Installasjonsbillde fra Stortinget, 2026. Fotograf: Peter Mydske / Stortinget

Bokens rom

En av grunnene til at jeg selv arbeider med kamerabasert kunst, er opplevelsen av at boken fungerer som visningsrom for mediet. Denne måneden har det også landet to nye utgivelser fra SPBH Editions/MACK i postkassen min. Den ene er Oslo Arkiv av Ole John Aandal, kommisjonert av KORO. Serien består av flere hundre fotografier fra Aandals balkong på Carl Berner, med den samme utsikten, tatt over en tiårsperiode. Det første bildet er fra 22. juli 2011, da bomben gikk av i regjeringskvartalet, og viser røykskyen over sentrum.

Serien ble vist på Oslo Kunstforening i fjor, og deler av den er kjøpt inn og kan sees på Stortinget. Men jeg synes denne repetisjonen i den lille røde bokformen fungerer best, fordi det intime formatet gjør serien mer konsentrert og insisterende. Boken vil være tilgjengelig for langt flere enn de som frekventerer kunstgallerier, og innholdet fortjeneret større publikum. Den er i seg selv en kunstopplevelse som også fungerer som en minnemarkering over en av de vanskeligste dagene vi har opplevd.

Det er der veggen brytes opp at det gjør mest vondt i Dhunsis utstilling. Installasjonsfoto fra utstillingen Unmistakable You på Nitja senter for samtidskunst. Foto: Kunstbok / Tor Simen Ulstein

Den andre boken jeg fikk tilsendt er Mixed av den norsk-indiske kunstneren Dev Dhunsi. Den er et resultat av at Dhunsi vant Nordic Photobook Award 2024, med blant andre redaktør Bruno Ceschel (SPBH Editions / Mack Books) i juryen. Jeg synes det er gledelig at også denne kommer i et lite format; tiden for de mer uhåndterlige monografiske coffee table-bøkene må gjerne være over.

Etter å ha bladd meg gjennom denne helt spesielle, eksperimentelle og fragmentariske boken som inneholder både fotografier og tekster – en utgivelse med ambisjon om noe så fint som å «omdanne hybriditet fra konflikt til skapelse» – tar jeg toget ut til Nitja på Lillestrøm for å se Dhunsis utstilling Unmistakable You. Den tar utgangspunkt i boken, og er overveldende, hele rommet er belagt med et hvitt teppe som skaper en vakker «ramme». Man vandrer rundt på sokkelesten i en labyrint av store fotografier, sublimasjonstrykket på lin, som henger fra veggene som skulpturer.

Fire steder på veggen er det brutt opp åpninger med innfelte bilder fra serien bodies translated into data. Det er arkivbilder fra Statens institut för rasbiologi (SIFR) i Uppsala, et mørkt kapittel i Skandinavias historie. For meg blir disse de sterkeste verkene i en ikke-typisk fotografisk utstilling, der rommet virkelig oppfyller pressemeldingens tekst om at dette er en øvelse i kompleksitet.

Jeg blir ikke skuffet av dette lille dykket ned i kamerabasert kunst. Kurator Gange har historikken på plass, Aandal er en av de første «Bergensskolen»-fotografene som ble utdannet på 90-tallet ved Institutt for fotografi, og Dhunsi tar stafettpinnen videre.

Nødvendige rom

Jeg mener fortsatt at de kuraterte visningsrommene for kamerabasert kunst er nødvendige for at feltet skal opprettholde sin utforskning og sitt kritiske spenn. For det unge mediet fotografi kan være så mange ting – også kunst.