Nye narrativer

Hver sommer fylles den lille byen Arles i Sør-Frankrike med fotografisk kunst. Alle som besøker det som kalles hovedstaden i Camargue-området, kan se serier av renommerte fotografer i nedlagte kirker og skoler. Du slipper faktisk ikke unna kunsten, ikke engang når du handler på byens hovedsupermarked. I andre etasje av den enorme Monoprix-butikken ved togstasjonen vises kuraterte utstillinger gjennom hele sommeren.

Alt er nøye planlagt av direktør Christoph Wiesner og hans team, som inviterer kuratorer, enten frilansende eller tilknyttet ulike fotoinstitusjoner, til å skape utstillinger spesielt for festivalen. Årets tittel er Les Mondes à relire, som på norsk blir til Verdener å gjenlese. I denne 57. utgaven, med utstillinger på 28 ulike steder, er det naturlig at noen skiller seg mer ut enn andre. For meg var det i solo-utstillingene at tittelen ga mening.

Et av Paul Kodjos fotografiske fortellinger fra 1970-tallets Elfenbenskysten. Paul Kodjo, Abidjan, 1970s, fra serien Dance parties. Courtesy: Les Rencontres du Sud og in camera galerie.

Fotofortellinger

Et eksempel er Paul Kodjo: Photoromance. Den ivorianske fotografen var sentral i sin region, og rommet er dekket med hans sort-hvitt-bilder og fotonoveller. Som kurator Amandine Nana formulerer det i utstillingsteksten, var Kodjos interesse for fotoromanen ikke bare knyttet til dens narrative potensial, men også til mulighetene det filmatiske språket ga ham for å skape stillbilder.

Når jeg ser på de utstilte fotografiene uten tilhørende tekst, som i Abidjan – et bilde av et par som danser – forteller de likevel mange historier. Mannen ser inn i kameraet, mens kvinnen smiler og ser over skulderen hans. Det er noe med effektiviteten i måten Kodjo skaper disse fotofortellingene på, gjennom et visuelt språk de fleste kjenner igjen og lett kan lese, for så å bruke det til å si noe om de sosiale og økonomiske omveltningene i landet. Kodjo kunne pakke mye inn i tilsynelatende enkle og morsomme historier om det postkoloniale Elfenbenskysten.

Thato Toebas collager blander personlige fotografier med avisutklipp og skaper med det verk av det som burde vært. Thato Toeba, Soon is a long time ago, 2026. Courtesy: Thato Toeba, Stevenson, Cape Town / Amsterdam. Installasjonsfoto: Mario Todeschini.

Collagene til sørafrikanske Thato Toeba har også et gjenkjennelig og lettfattelig bildespråk. I utstillingen anyone can be Lucifer blander hen egne personlige fotografier med avisutklipp og skaper verk av «det som aldri var der, men kanskje burde ha vært», slik det formuleres i presentasjonen. Festivalen opererer med undertemaer, og de to sistnevnte utstillingene hører inn under Independence.

Her finnes også den overveldende Ghana! Dreaming Independence 1957–1976, en omfattende mønstring av landets visuelle kultur. Hvis årets tema handler om ulike verdener som burde få mer oppmerksomhet, blir utstillingen Wandering Light med Ming Smith et høydepunkt. Smith var den første svarte kvinnelige fotografen hvis verk ble kjøpt inn av MoMA. Det er en grundig presentasjon i Europa av den amerikanske kunstnerens praksis. I den store kirken blir det ofte vist gruppeutstillinger, men den aktuelle utstillingen demonstrerer hvor godt det kan fungere å gi stor plass til én kunstner.

Mange ulike menneskers amatørfilmer møter KI-genererte elementer i Clément Cogitores utforskning av kollektiv hukommelse. Clément Cogitore, stillbilde fra Memory Palace, 2026. Courtesy: Clément Cogitore, Production Walter Films og ADAGP, Paris.

Arkivets evige fascinasjon

Filmen Memory Palace av Clément Cogitore skiller seg ut, fordi levende bilder litt for ofte er en mangelvare på en festival for kamerabasert kunst som burde romme begge deler. Verket er basert på 400 timer med amatørfilmer fra etterkrigsperioden, hentet fra offentlige og private europeiske og amerikanske arkiver. Cogitore har også tilført enkelte KI-genererte elementer basert på arkivmaterialet, for å undersøke hvilke bilder som blir værende i den kollektive hukommelsen. Resultatet er en vakker utforskning av hvordan mennesker lever sammen med bildene sine. Setningen fra voice-overen om at «det var frykten for at det ikke skulle være noen igjen», sier noe om menneskets trang til å dokumentere for å bevare. Filmen blir også et bevis på at vi alltid har dokumentert oss selv, like mye da som nå.

Omar Victor Diop trer inn i arkivbilder fra 1950- og 60-tallets rasesegregerte Nord-Amerika – som den eneste melaninrike personen. Lee Shulman og Omar Victor Diop, Being There, 2023. Courtesy: Lee Shulman og Omar Victor Diop.

Arkivet spiller også hovedrollen i Being There av Lee Shulman og Omar Victor Diop. Diop inkluderer seg selv i arkivbilder fra en annen tid, 1950- og 1960-tallets Nord-Amerika. I ulike øyeblikksbilder, fragmenter fra familiealbum, fra en tid preget av rasesegregering og borgerrettighetskamp, er Diop med ute i vannet, ler og gestikulerer med andre badegjester, eller sitter alvorlig rundt møtebordet, klar til å ta viktige avgjørelser. Alltid som den eneste melaninrike personen blant en rekke veldig hvite mennesker. Han er der, men vi vet at han ikke var der. Det er en så enkel visuell idé og likevel så genial.

Alle disse ulike fremstillingene av verdener peker mot det samme: historier og perspektiver som ikke har fått den plassen de burde. I en kunstverden med en mer global orientering ville flere av de utstilte arbeidene selvsagt vært løftet fram allerede. Da er det betimelig at en så anerkjent kunstfestival som denne i Arles, henter frem fotografer som urettmessig har fått for liten oppmerksomhet

NB Undertegnede har deltatt i Les Rencontres d’Arles flere ganger med bøker og utstillinger, men i år var jeg der kun som kritiker.