Mellom tvil og tillit – Kunstavisen

KUNSTIG INTELLIGENS

Seminar med Manisha Ganguly, Mahsa Alimardani og Nora Savosnick

Intervju med Amanda Wasielewski og Flu Hartberg

Hvordan har vi det egentlig med kunstig intelligens når det gjelder bilder? Jeg så nylig bilder fra en utstilling med KI-generert gatefotografi, og jeg tenker det er kanskje det aller siste jeg trenger å se. Selve essensen av god gatefotografi er jo at det er ekte mennesker. Dette startet denne månedens feltnotater om KI.

I starten av juni inviterte Fritt Ord til frokostseminar med tittelen Hvordan kan vi stole på bildene vi ser? Teknologi, tillit og fotografi i AI-ens tidsalder, som tok for seg hvordan kunstig intelligens utfordrer vårt forhold til hva som er sant, og særlig hvilke bilder vi kan tro på. Vi fikk servert grundige presentasjoner fra gravejournalist Manisha Ganguly, som leder avisen The Guardians arbeid med kunstig intelligens og åpne kilder; Mahsa Alimardani, direktør for Technological Threats and Opportunities i den internasjonale menneskerettsorganisasjonen WITNESS; og fotojournalist Nora Savosnick. Sistnevnte presenterte nyutviklede løsninger som kan styrke troverdigheten til fotografiet. C2PA er en teknologi som gir mediefiler et digitalt fingeravtrykk som dokumenterer bildets opprinnelse.

I den påfølgende samtalen, ledet av fotojournalisten Kyrre Lien, var første spørsmål om noen av de som snakket, hadde blitt lurt av KI. Alle tre rakk hånden i været. Alimardani beskrev tiden vi lever i nå som en vedvarende tilstand av usikkerhet. Hun er opptatt av at de som utvikler teknologien, må holdes ansvarlige, og at vi må få på plass reguleringer så raskt som mulig. Savosnick fulgte opp med at vi også må tenke nytt rundt hvordan vi ser på bilder, og understreket behovet for at å lære å analysere bilder på skolen slik vi har lært å analysere poesi og litteratur.

KI og kunsten

Frokostseminaret er ett av mange nylige arrangementer om KI. I mai inviterte Estetisk seminar ved UiO til et foredrag med Antonio Somaini, professor i film, media og visuell kultur ved Sorbonne, om hvordan kunstig intelligens endrer vårt forhold til historie og minne, blant annet gjennom analyser av hvordan KI fremstilles i en rekke samtidskunstverk. I fjor kuraterte han utstillingen Verden ifølge AI på Jeu de Paume, som hadde fokus på hvordan kunstig intelligens er i ferd med å revolusjonere måten bilder produseres, distribueres og mottas.

Og apropos produksjon: En annen foreleser fra samme serie på UiO, kunstner Amanda Wasielewski, snakket om dette, nemlig hva slags bilder KI faktisk produserer, hva resultatet blir. I en samtale fortalte Wasielewski meg om et KI-generert bilde hun hadde laget, inspirert av denne setningen fra boka Les Chants de Maldoror (1868) av Comte de Lautréamont: «...vakker som et tilfeldig møte mellom en symaskin og en paraply på et disseksjonsbord!» En setning som ble avgjørende for surrealistene fordi den uttrykker ideen om uventede møter mellom tilsynelatende usammenhengende objekter. Hun ville se hva et KI-verktøy ville generere ut fra den, og det mest overraskende ble et merkelig objekt på venstre side av bildet. Symaskinen og paraplyen kom med, om enn ikke helt slik hun hadde forestilt seg dem, men KI hadde tenkt videre selv, noe som kanskje ble den mest uhyggelige delen av bildet.

Wasielewski, som også er førsteamanuensis ved Uppsala universitet, kommer med boken Digital Photography After AIi desember. Den tar utgangspunkt i at KI-genererte bilder representerer en videreføring av, snarere enn et brudd med, tidligere kunstneriske og teknologiske tradisjoner. Forskningen hennes undersøker hvordan KI-genererte bilder kan forstås innenfor eksisterende normer for kunstnerisk skapelse, og vil utfordre forestillingen om at de utgjør et radikalt brudd med etablerte praksiser. Hun argumenterer for at dagens bekymringer rundt KI-genererte bilder gjenspeiler tidligere debatter om nye kreative teknologier, slik som skepsisen som møtte digital fotografi på 1990-tallet.

Kunstig intelligens og meningsløsheten

Denne måneden ble det også invitert til åpen høring i Stortingets familie- og kulturkomité i saken Endringer i åndsverkloven. Initiativtaker og styreleder i KIKI, Flu Hartberg, var blant de fremmøtte. KIKI står for Kunstnerisk initiativ for regulering av kunstig intelligens, og aksjonsgruppen består av frittstående kunstnere innen kreative bransjer.

Jeg snakket med Hartberg før høringen, som presiserte at han ikke er imot teknologien i seg selv, men synes det er forstemmende hvor sløve vi er til å adressere det når den fungerer dårlig. «Det blir en skummel utvikling hvis vi ikke stiller kritiske spørsmål,» sier Hartberg, som er skremt av den allmenne oppfatningen om at kunstig intelligens er «uunngåelig», og at vi bare må bøye oss for kreftene. Kunstig intelligens kan jo ikke lage avistegninger med politisk satire, mener Hartberg. «Det er blottet for humanitet, blottet for humor.»

Han understreker at hans arbeid med KIKI ikke handler om frykten for å miste oppdrag og inntekt, men mot meningsløsheten som KI bringer med seg . «Vi er her for å bruke vår menneskelighet til å skape», sier han – «vise hverandre ting og utveksle. Det er i hvert fall det som gir meg mening med livet. Jeg skal ikke si at det er det eneste, men det er en grunnleggende livsglede i å jobbe. Hvis du tar bort det, mister jeg interessen.»

Og det blir dette jeg tar med meg inn i sommeren – meningsløsheten som oppstår når vi lar kunstig intelligens skape kunsten. Vi kan godt omfavne KI, men vi må huske at det er vi som skal styre den og ikke omvendt.